Regjeringen hevder at den største kvaliteten med det norske samfunnet er likhet og små forskjeller. En rapport som ble fremlagt 17. juni 2024 konkludert med at forskjellene blir stadig mindre i Norge også når man ser bort fra de over tre millioner kroner hver nordmann har i Oljefondet. Bare så trist at levestandarden i Norge ikke lenger er best, men har blitt forbigått av amerikanere, tyskere, dansker, islendinger nederlendere og briter.
Er målet å oppnå jantelovens regel om at ingen skal ha det bedre enn deg selv så er regjeringens og venstresidens politikk en kjempesuksess, men hvis målsetningen er at folk flest skal få det best så er det mislykket når beveger oss raskt nedover.
Det hevdes også at sysselsettingspolitikken har vært en suksess. I utgangspunktet burde jo norske arbeidstakere ha blitt langt mer attraktive enn utenlandske arbeidstagere når den norske kronens fall har redusert lønnen internasjonalt med mer enn 20 %. Hvis målet er at lønnen skal være tilstrekkelig internasjonalt lav til at ingen blir for dyre arbeidstakere gjennom valutafall er sysselsettingspolitikken suksessfull.
Les også: Nye krav til arbeidsavtalen fra 1. juli 2024
Nå er det jo slik at ofte statistikk kan være tilslørende når blant annet to ting som ikke nevnes.
Det første er at når det sammenlignes med arbeidsledigheten under forrige regjering så avsluttet jo de sin jobb mens covid-19 herjet. Å skaffe flere arbeidsplasser i et land hvor antall mennesker hele tiden øker enn i et delvis nedstengt samfunn er neppe imponerende.
All den tid 91 % av de nye arbeidsplassene er skapt i offentlig sektor finansiert av skattebetalerne i stedet for næringsliv eller eksportrettet virksomhet så minner jo dette litt om kommunisttiden i Øst-Europa hvor alle kunne få en arbeidsplass i det offentlige og kommunistene skrøt av dette i møtet med Vesten. Å skryte av dette blir nesten som å mene at Nord-Korea er en suksess fordi alle får en oppgave i offentlig sektor.
Det tredje som hevdes er at Norge er et godt land å gjøre investeringer og drive business i.
Dette gjelder kanskje hvis du er den norske stat som i tillegg til statsbudsjettet kan investere over tre millioner for hver av våre fem millioner innbyggere samtidig som du slipper å betale overskudds- og formuesskatt. Dette er vel grunnen til at de eneste som øker sine investeringer i Norge er det offentlige og til dels har vært oljebransjen som gjennom oljeskatten på rundt 80 % får skattebetalerne til å ta 80 % av investeringskostnaden. Det siste er vel grunnen til at det i siste reviderte statsbudsjett ble krevd at oljeselskapene skal finansiere vindkraftutbygginger til sjøs når fraværet av private investorer er merkbart.
For utlendinger som slipper formuesskatt, så hadde kanskje ikke Norge vært med på et «race to the bottom» hvis vi som før regjeringens tiltredelse hadde vært et politisk forutsigbart land, men nå som vi oppleves som et av Europas mest politisk sett risikofylte land å investere i blir det annerledes. For de som eier en bedrift eller for gründere som planlegger å starte en bedrift kan man nesten ikke komme seg raskt nok ut av Norge.
I stedet for å gjøre Norge attraktivt for investeringer og etableringer, så satser regjeringen på en strategi hvor man kritiserer alle som påpeker utfordringen for å baktale Norge. Dette er nesten som om man tror at norske og utenlandske investorer ikke ville ha funnet ut dette dersom de ikke leste norske medier og fulgt debatten.
Les også: En skuffende budsjettavtale for næringslivet i RNB
Fallet i alt annet enn offentlige investeringer og offshoreinvesteringer kan vi alle lese ut av siste reviderte nasjonalbudsjettet.
Det fjerde som trekkes frem er at nordmenn har en sunn og god helse. Dette skyldes at det offentlige passer på at du ikke taper noe på å være syk, med mindre du er selvstendig næringsdrivende og ikke får dekket ditt inntektstap fra første sykedag.
Skal man dømme ut fra statistikk for sykefravær så er det ingen som er sykere enn nordmenn.
Den amerikanske høyesterettsdommeren Louis Brandeis som er kjent for sitt progressive forhold til regler, kostnads- og risikovurderinger og har vært en filosofisk ledestjerne for progressive krefter i mer enn hundre år argumenterte for at den som var nærmest til å treffe en beslutning også skulle være den som skulle ta den økonomiske konsekvensen av beslutningen.
Når nordmenn er sykere uten å ha en dårligere helse så skyldes dette at beslutningstakeren være seg deg eller legen som sykmelder ikke tar kostnaden i motsetning til andre land med karensdager hvor den sykmeldte motiveres til å møte på jobb.
Uten karensdager eller økonomiske incentiver for den som bestemmer om man skal sykemelde deg så er det jo arbeidsgiver uten en beslutningsrett som tar kostnaden. Kanskje er dette som er årsaken til at Norge er på bunn og ikke at vi har dårligere gener eller mer sykdomsspredning enn folk i andre land.
I så fall så skyldes ikke forskjellen i sykefravær mellom selvstendige næringsdrivende som selv tar økonomiske tap og vanlige ansatte at de selvstendige næringsdrivende har bedre gener eller flinkere til å unngå smitte og sykdomsfremmende aktiviteter. Hvorfor ikke teste hypotesen ved å gi ansatte og næringsdrivende like rettigheter, da kan man se om man øker sykefraværet for selvstendige næringsdrivende eller senker det for ansatte.
Spørsmålet for oss alle er hvordan vi snur utviklingen og stopper Norges «race to the bottom».