De omfattende strukturelle endringene som har foregått i lang tid på havsiden i sjømatsektoren er i ferd med å slå inn over landindustrien som en tsunami. Jeg er redd at den vil gjøre uopprettelig skade og etterlate små kystsamfunn i Nord-Norge i ruiner.
Les også: Vi trenger en voksenstemme
Fra 1950 og frem til i dag har antall fiskere som deltok i det tradisjonelle lofotfisket gått fra 20.000 til noen få hundre og antall fartøy har blitt redusert i samme skala. Selv om volumet som tas opp har holdt seg forholdsvis stabilt, har industrialiseringen av bransjen ført til at retten til å fiske havner på stadig færre hender.
Tapte arbeidsplasser
Ungdommer som drømmer om å gå inn i en bransje som har holdt liv i familien gjennom generasjoner, kan i dag se langt etter egne kvoter. Store aktører med enda større finansielle muskler har bidratt til en prisøkning på fiskekvoter som får prisveksten i boligmarkedet i Oslo til å se ut som et blaff.
Når en skipper på en liten 9 meters sjark når som helst kan selge sin kvote for 3 millioner kroner så er det lett å forstå at han har vanskelig for å si nei. Kjøperen er i ni av ti tilfeller de store kystrederiene med båter på 30-40 meter. En slik båt kan fint håndtere 30-40 små kvoter.
I dag sysselsetter bedriften bak en 9-10 meters sjark som regel 2 personer. En kystbåt på 30-40 meter sysselsetter 5-7 personer. Det vil med andre ord si at hver eneste store båt med 30-40 små kvoter representerer minst 50 arbeidsplasser som har forsvunnet.
De store båtene er dessuten mye mer mobile og vi ser stadig oftere at de leverer fangsten sin helt andre steder enn de mindre båtene. Da sitter det lokale fiskemottaket igjen uten tilgang til råstoff og det lokale bunkeranlegget sitter igjen uten båter å fylle. Ringvirkningene er enorme for små kystsamfunn.
Les også: Glem Røkke, det er vi som er eierne i norsk næringsliv
Konsekvenser
Det er helt åpenbart at utviklingen vil få katastrofale følger for landindustrien og føre til at en lang rekke anlegg langs kysten blir borte eller reduseres betydelig. Samtidig vil noen få gjenværende anlegg bli mye større. Men hva skjer da med en flott bygd som for eksempel Ballstad i Lofoten? Hva skjer med slippen der? Hva skjer med den lokale handelsnæringen og så videre?
For hvor mange industrianlegg trenger man egentlig på land om det blir stadig færre og færre båter, og disse er så mobile at de kan levere nær sagt hvor som helst?
Beslutningstakerne må ta et valg og være tydelig på konsekvensene av det valget. Hvis man ønsker en norsk fiskeindustri med 1-2 anlegg og noen få båter som håndterer en felles verdi som vil legge ned tusenvis av arbeidsplasser og bedrifter langs kysten av Norge, så er man i ferd med å få det ønsket oppfylt.
Les også: Sykelønnsordningen er luksuriøs og urettferdig
Ettertraktet
Det mest tragiske er at denne utviklingen skjer parallelt med en stadig høyere etterspørsel etter norsk kvalitetssjømat verden over. Og det er ikke bare fileten som er ettertraktet lenger, men rognen, magen, hodet, kjakene og ryggbeinet.
Det er fremdeles et enormt utappet potensiale i denne bransjen som med god tilrettelegging, tilgang til riktig kapital og mye stå på-vilje vil kunne holde liv i svært mange av de kystsamfunnene som nå er i ferd med å forvitre.
Spørsmålet er bare hvor lenge det fremdeles er en fiskenæring igjen på disse stedene som kan gjøre noe med det.
Kort om bloggeren:
Jørn-Åge Stikholmen er regionsleder for Bedriftsforbundet i Nord-Norge og er for tiden bosatt på Melbu i Vesterålen. Han har jobbet i sjømatnæringen i snart 20 år, blant annet som leder for Fisketorget i Bergen. Han har dessuten vært administrende direktør for tørrfiskprodusenten L.Berg i Svolvær og hatt lederstillinger bedrifter som Lerøy, Domstein og Naustvik.