REDKATØRENS LEDER
Denne valgkampen har utviklet seg til den rene thriller – ihvertfall hvis man skal sammenligne med tidligere valgkamper. Ikke nok med at det er nærmest dødt løp mellom blokkene på meningsmålingene – det er ikke engang gitt at vi får en borgerlig regjering hvis det skulle bli ikke-sosialistisk flertall etter valget.
Og det er Venstre som slapp bomben tidligere denne uken. Midt i valgkampen, kom altså Venstre-leder Guri Melby med proklameringen om at Venstre må få betydelige gjennomslag for sin klima-politikk, hvis de skal støtte en ikke-sosialistisk regjering (fortrinnsvis med Erna Solberg som statsminister). Hvis Venstre ikke får disse gjennomslagene – og i møte med et FrP som muligens kan bli større enn Høyre, KrF og Venstre tilsammen, peker Melby heller på Støre som fortsatt statsminister i Norge.
Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende. KrF på sin side kom med en garanti om at de vil støtte en ikke-sosialistisk statsminister åkkesom, uavhengig om hun heter Solberg eller Listhaug. Dette var altså partiet som for noen år siden hadde en opprivende intern diskusjon om partiet skulle gå til rød side eller ikke. Nå aksepterer og garanterer det nye KrF under partileder Ulstein at blått flertall betyr blått flertall. Men gåten Venstre derimot ønsker ikke å gi samme garanti – all den tid de fleste har tatt for gitt at partiet har vært og er trygt plantet på borgerlig side.
Venstre har nemlig på enkelte områder tatt noen steg til høyre – ihvertfall på den økonomiske fronten. De ønsker i likhet med de andre borgerlige partiene, å fjerne formueskatt på arbeidende kaptial. Videre ønsker de ganske så solide skattelettelser, mindre byråkrati og sløsing i offentlig sektor og ikke minst – de er det eneste partiet som vil ha en redusert sykelønnsordning, som mange i næringslivet applauderte.
Derfor er det ganske så dramatisk at Venstre vektlegger klimapolitikken så mye, at de heller ønsker å stille seg på samme side som Rødt, SV, Senterpartiet, og MDG i sin støtte til Støre, hvis deres politikk på klimaområdet ikke får nok gehør hos Høyre og FrP.
På en måte er det forståelig at Venstre ser seg nødsagen til å ta noen taktiske grep. Partiet har slitt på meningsmålingene, og på mange av dem ligger de under sperregrensen. Samtidig har MDG klatret seg opp fra grøfta og ligger nå et lite stykke over – og sikrer rødgrønt flertall. Det er nærliggende å tro at mange Venstre-velgere rett og slett er livredde for en statsminister Listhaug, eller betydelige FrP-gjennomslag, at de heller foretrekker Støre i femspann med kommunister, radikale sosialister, miljøpartister og et eiendommelig nasjonalkonservativt Senterparti (noe som strider mot omtrent alt ultra-liberale Venstre står for). Denne angsten for Fremskrittspartiet, er spesiell, men avstanden mellom partiene er betydelig. Men Venstre burde sky Rødt, SV og Senterpartiet i større grad enn Fremskrittspartiet, siden sistnevnte i det minste hegner om NATO-medlemskap og EØS-avtalen, noe som er svært viktig for Venstre.
Vår vurdering er derfor at velgerne ikke lenger kan regne med en ikke-sosialistisk regjering hvis partiene Høyre, FrP, Venstre og KrF får flertall etter valget, og etter intense forhandlinger, selv om sannsynligheten er minimal for at Venstre brått skifter side. De løser det nok til slutt. Men Venstre har med dette valgt klima som sin største sak og det virker å trumfe all annen politikk. Man kan ikke tolke det på noen annen måte. For ikke snakk om at Venstre får gjennomslag for skattepolitikken sin, eller ønsket om redusert sykelønn i møte med Arbeiderpartiet (og inneforstått med et radikalisert LO), SV og Rødt. Noen klima-gjennomslag får de nok, men det vil nok bli med det.
Så spørs det om Venstre-velgerne vil tilgi dem for at de skaffet landet den mest venstrevridde regjeringen i manns minne. Dette er såklart en hypotetisk øvelse, men ikke helt urealistisk. Det bør velgerne bite seg merke i.
