UKENS LEDER
Mens verden fortsetter på sin hanemarsj mot mer krig, usikkerhet og uro, insisterer vi i dinbedrift å fortsette å fokusere på innenrikspolitikk – det er jo tross alt et valgår. Og siden det er noenlunde allmenn konsensus rundt utenrikspolitikken, ser jeg ingen hensikt i å dvele ved den. Her hjemme kommer vi derimot ikke utenom debatten om formueskatten.
De største skillelinjene i norsk politikk handler kanskje mest om formueskatten. For vi kan være enige om at bevilgningene til de forskjellige satsingsområdene – enten det er forsvar, politi, helse, samferdsel eller skole – er ganske så marginale. Store deler av statsbudsjettet er allerede satt, og det kriges egentlig om kun 10–15 % av midlene, med mindre man velger å bruke enda mer oljepenger, noe tendensen har vært de siste årene. Støttepartiene skal smøres med oljepenger for å holdes fornøyde, og Gud forby at det skal kuttes i noen budsjetter.
Men spørsmålet om formueskatten illustrerer faktisk et tydelig skille mellom to krefter i norsk politikk. Først har man de kreftene som har en fundamentalt og ideologisk preget skepsis mot privat verdiskaping og norsk næringsliv. Det er en bevegelse som mener at det i utgangspunktet er negativt at noen tjener penger basert på de frie markedskreftene, at det skapes arbeidsplasser og at aksjonærene henter ut utbytte. Denne bevegelsen betrakter det frie næringslivet som en kraft som ikke kan temmes, uansett hvor hardt man prøver. Næringslivet er som løvetannen; den sprenger seg frem til tross for iherdige forsøk på å bli kvitt den.
Denne bevegelsen er livredd for å miste kontroll – fordi deres ideologiske utgangspunkt nettopp handler om kontroll – statlig kontroll. Statens makt blir kalt «fellesskapet», og dermed hevder man at det kun er rett og rimelig at næringslivet må betale flest mulig skatter, slik at det gavner dette diffuse, Kafka-aktige fellesskapet. Sannheten er at man ønsker å overføre mest mulig makt og kapital fra det sivile samfunn til statens maktapparat. Den tydelige logiske bristen i denne tankegangen handler om at man samtidig struper tilførselen av midler. Jo mer man ødelegger for næringslivet, desto mindre penger får man. Men bevegelsen virker blind for dette åpenbare faktum, og tenker at folk som tjener penger rett og slett må straffes litt for det. De har jo vært så heldige å ta del i fellesskapets goder (som de jo selv har finansiert), og må derfor finne seg i å betale urimelig høy skatt – som et slags avlat eller en takk for hjelpen.
Det andre tankegodset har et litt annet syn på saken – det betrakter næringslivet med blide øyne. Det ser næringslivet som selve navet i samfunnslivet, fordi hele nasjonens overlevelse hviler på næringslivets skuldre. Hvis ikke bedriftene tjener penger, får heller ikke staten noen penger. Legges bedriftene ned, forsvinner arbeidsplassene. Da forsvinner kompetansen, innovasjonen, utviklingen – kort og godt hele sivilisasjonens grunnpillarer. Derfor ønsker man å fjerne den høyst ødeleggende formueskatten, som nettopp er et resultat av det andre tankegodsets irrasjonelle idé om at næringslivet må straffes fordi det lykkes. Det fører til at gründere må skatte av investorpenger de har fått, før de har tjent en eneste krone. Det fører til at en norsk bedrift må betale skatt av varelageret sitt, eller maskinparken sin. Resultatet er at utenlandske aktører naturligvis får et konkurransefortrinn, og dette er skadelig både for norske arbeidsplasser, beredskapen og miljøet.
Særlig er beredskapsaspektet underkommunisert. Hvor heldig er det for norsk beredskap at utenlandske aktører blir foretrukket når det kommer til komponenter for kritisk og samfunnsviktig infrastruktur?
Stortingsvalget i 2025 handler derfor om mer enn partipolitikk. Det handler om verdier. Ser vi på næringslivet som en nødvendighet som må holdes i tømmene – eller som en verdifull drivkraft som fortjener tillit og gode rammevilkår?
Du må selv avgjøre hvilket tankesett du ønsker skal prege Norge de neste fire årene. Men husk: Det er næringslivet som betaler for velferden. Hvis vi straffer dem som skaper verdier, står vi til slutt igjen med stadig færre som gjør det.
