Førsteamanuensis Glenn Agung Hole skriver i en kommentar om sine betraktninger rundt årets statsbudsjett, og hva den gjør med fremtidens næringsliv.
Foto: USN
Kommentar skrevet av Glenn Agung Hole, Ph.D. – førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge. Opprinnelig lagt ut på LinkedIn.
Statsbudsjettet for 2027 reiser et grunnleggende spørsmål
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 innebærer betydelige innstramminger i det næringsrettede virkemiddelapparatet. Samtidig understreker regjeringen behovet for mer innovasjon, økt kommersialisering av forskning og sterkere mobilisering av privat kapital.
Her ligger en utfordring som fortjener større oppmerksomhet.
Hvordan skal vi øke innovasjonsevnen dersom vi samtidig reduserer finansieringen av ordningene som bidrar til å bringe forskningsmiljøer, entreprenører og investorer sammen?
Dette handler ikke først og fremst om hvor mange offentlige støtteordninger Norge skal ha. Det handler om hvorvidt vi forstår hva som faktisk skaper økonomisk utvikling.
Gjennom min forskning på regionale entreprenørielle økosystemer i Vestfold, Telemark og Buskerud har jeg undersøkt nettopp dette spørsmålet. Funnene viser at en av de sentrale utfordringene ikke er mangel på kompetanse, men fragmenterte systemer, svak koordinering og utilstrekkelige forbindelser mellom aktørene som skal skape verdiene.
Det gjør regjeringens budsjettforslag særlig relevant.
Flere deler av innovasjonssystemet berøres samtidig
I budsjettforslaget for 2027 foreslår regjeringen innstramminger på om lag 300 millioner kroner i bevilgningene fra Nærings- og fiskeridepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet til virkemiddelapparatet.
Blant de konkrete forslagene finner vi:
- Miljøteknologiordningen foreslås avviklet. Bevilgningen reduseres med 156 millioner kroner i 2027, med videre nedtrapping av utbetalinger knyttet til tidligere tilsagn.
- Designdrevet innovasjonsprogram (DIP) foreslås avviklet. Nærings- og fiskeridepartementets tilskudd til Design og arkitektur Norge (DOGA) reduseres med om lag 10 millioner kroner.
- Grønn plattform får ingen ny utlysning i 2027. Ordningen videreføres, men med pause i nye tildelinger. Innovasjon Norges del av bevilgningen reduseres med 56 millioner kroner.
- Finansieringsrammen som blant annet dekker oppstarts- og vekstbedrifter, reduseres med 40 millioner kroner.
- Fylkeskommunenes finansiering av oppdrag til Innovasjon Norge reduseres med om lag 24 millioner kroner.
I samme budsjettforslag foreslår regjeringen dessuten å avvikle den statlige finansieringen av FORREGION og Mabit fra 2027.
FORREGION er særlig interessant fordi ordningen skal bidra til at flere bedrifter tar forskning i bruk i sitt innovasjonsarbeid.
Regjeringen begrunner omprioriteringene med behovet for å frigjøre midler til andre formål. Samtidig varsler den en reform av virkemiddelapparatet for å bedre effektiviteten og mobilisere mer privat kapital.
Slike prioriteringer må kunne diskuteres saklig. Offentlige virkemidler skal evalueres, og ineffektive ordninger bør ikke videreføres av gammel vane.
Men da må vi også undersøke hva som faktisk går tapt dersom en ordning fjernes, og om funksjonen den utfører kan erstattes.
Kompetansemegling er mer enn offentlig rådgivning
En gründer kommer sjelden til et forskningsmiljø med en ferdig formulert forskningsproblemstilling. Vedkommende kommer med et problem, en teknologisk utfordring eller en idé som ennå ikke er utviklet til en kommersiell mulighet.
Kompetansemegling bidrar til å oversette dette behovet til relevante forskningsspørsmål og etablere kontakt med miljøer som kan bidra til å finne løsninger.
I 2025 ble det bevilget 60,2 millioner kroner til FORREGION. Regjeringens egne tall viser at nærmere 1 900 virksomheter mottok kompetansemegling. Arbeidet bidro til omkring 600 søknader til regionale, nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer, mens det ble gjennomført 179 forprosjekter.
Dette er aktivitetstall, ikke dokumentasjon på langsiktig samfunnsøkonomisk avkastning. Likevel viser de at ordningen når mange virksomheter og mobiliserer bedrifter inn mot forskning.
Betydningen understøttes også av forskning fra Universitetet i Sørøst-Norge.
I USNs sluttrapport Entreprenørskap og økt regional innovasjon fra 2026, som jeg er medforfatter av, undersøkte Jon Herman Ulvensøen og I.M. Ellingsen kompetansemeglingens funksjon gjennom 11 dybdeintervjuer med bedrifter i Vestfold og Telemark.
Bedriftene fremhevet særlig verdien av å få tilgang til relevante forskningsmiljøer og hjelp til å navigere i søknadsprosessene.
Studien viste samtidig at mange virksomheter hadde problemer med å skille kompetansemegling fra andre deler av støtteapparatet.
Det er et interessant funn. Det illustrerer hvor tett slike tjenester inngår i bedriftenes samlede utviklingsprosess, men viser også behovet for tydeligere ansvarsfordeling og bedre evaluering.
Kompetansemegling må derfor forstås som en del av regionens institusjonelle infrastruktur. Den kan redusere kostnadene ved å finne riktig kunnskap, etablere samarbeid og utvikle forskningsbaserte innovasjonsprosjekter.
Min egen forskning viser hvorfor mentorskap er avgjørende
I mitt delprosjekt ved USN undersøkte vi strukturelle barrierer for entreprenørskap gjennom 29 dybdeintervjuer med gründere, investorer, mentorer og representanter for regionale innovasjonsmiljøer.
Tre utfordringer gikk igjen: begrenset tilgang til risikovillig kapital, mangel på strukturerte mentorordninger og svak koordinering mellom akademia, næringsliv og investormiljøer.
I en vitenskapelig artikkel publisert i Procedia Computer Science i 2026, skrevet sammen med Kari Håvåg Volsund, analyserte vi mentorskap som strategisk mekanisme i regional innovasjonsledelse.
Studien bygget på 14 dybdeintervjuer med gründere og inkubatorledere i Vestfold og Telemark. Analysen identifiserte fire sentrale funksjoner ved mentorskap: risikohåndtering, interessentforankring, kompetanseutvikling og kontinuerlig læring.
Poenget er at mentorskap ikke bare handler om å gi råd.
En mentor kan bidra til at entreprenøren utvikler bedre beslutningsgrunnlag, utfordrer egne antakelser og lærer å håndtere usikkerhet. Slik kan bedriften styrke sin egen gjennomføringsevne.
Disse erfaringene har vi tatt videre gjennom MentorBank-initiativet, blant annet i samarbeid med Proventia og Drammen Works.
I en regional pilot ble 15 gründere koblet med erfarne næringslivsmentorer. Prosjektrapporten dokumenterer positive tilbakemeldinger fra deltakerne og nye investeringsdialoger. Samtidig er det nødvendig med videre oppfølging for å måle varige virkninger.
I mitt pågående forskningsarbeid, Beyond the Mentor: Sustaining SME Capability in Regional Entrepreneurial Ecosystems, undersøker jeg et spørsmål som etter min vurdering er enda viktigere:
Hva sitter virksomheten igjen med når mentorrelasjonen avsluttes?
En vellykket beslutning er ikke nødvendigvis det samme som økt organisatorisk kompetanse. Først når bedriften evner å bevare, dele og anvende kunnskapen på egen hånd, har den utviklet en mer varig kapasitet.
Det er her kompetansemegling og mentorskap utfyller hverandre.
Kompetansemegling åpner tilgangen til kunnskap. Mentorskap kan styrke virksomhetens evne til å anvende kunnskapen. Institusjonell kapasitet utvikles når læringen blir en del av organisasjonens egne arbeidsmåter, relasjoner og beslutningsprosesser.
Entreprenørskap bygges nedenfra, ikke ovenfra
Mitt økonomiske perspektiv er forankret i den østerrikske tradisjonens forståelse av desentralisert kunnskap og Joseph Schumpeters teori om entreprenørskap.
Schumpeters sentrale innsikt var at entreprenøren driver økonomisk utvikling gjennom nye kombinasjoner av ressurser, teknologi og markedsmuligheter.
Denne prosessen kan ikke detaljstyres frem gjennom offentlige programmer. Det er entreprenøren som må identifisere muligheten, mobilisere ressursene og bære den kommersielle risikoen.
Men entreprenøren arbeider heller ikke i et institusjonelt vakuum.
Tilgang til kunnskap, kompetanse, kapital og fungerende nettverk påvirker hvilke muligheter som faktisk kan realiseres.
Det er derfor jeg legger så stor vekt på institusjonell kapital.
Med institusjonell kapital mener jeg den samlede kapasiteten som ligger i samfunnets institusjoner, kompetansemiljøer, etablerte samarbeidsrelasjoner og evne til å koordinere økonomisk aktivitet.
Dette er ikke et argument for et stadig større offentlig virkemiddelapparat. Tvert imot bør målet være å bygge funksjoner som gjør bedriftene mer selvstendige og reduserer behovet for vedvarende offentlig bistand.
Samtidig kan det være samfunnsøkonomisk rasjonelt å opprettholde mekanismer som reduserer informasjonsbarrierer og kobler virksomheter til kunnskap de ellers vanskelig ville fått tilgang til.
Utfordringen er å skille mellom støtte som skaper avhengighet, og institusjoner som utvikler selvstendig verdiskaping.
Regionale forskjeller kan bli større
Forskningen vår viser også at Vestfold, Telemark og Buskerud ikke utgjør ett ensartet innovasjonssystem.
Regionene har ulike næringsstrukturer, ulike kapitalmiljøer og forskjellig tilgang til forskningskompetanse.
En teknologibedrift i Kongsberg har andre forutsetninger enn en oppstartsbedrift i distriktene i Telemark. En etablert industribedrift i Grenland møter andre utfordringer enn en førstegangsgründer i Vestfold.
Dermed er heller ikke behovet for kompetansemegling og mentorskap likt.
Dersom enkelte fylker har økonomisk kapasitet til å videreføre slike tilbud, mens andre ikke har det, kan bedriftenes geografiske plassering få større betydning for tilgangen til forskningskompetanse.
Det vil i så fall forsterke forskjeller som allerede eksisterer i de regionale entreprenørielle økosystemene.
Her har også universitetene et ansvar.
Et regionalt universitet skal ikke bare produsere forskning og kandidater. Det må være en aktiv kunnskapsaktør som møter næringslivet der utfordringene oppstår.
USNs rapport fra 2026 anbefaler derfor både sterkere kompetansemegling, utvikling av regionale mentorstrukturer og bedre koordinering mellom universitet, inkubatorer og næringsliv.
Det avgjørende er kapasiteten som blir igjen
Jeg mener debatten om statsbudsjettet for 2027 bør handle om mer enn størrelsen på de foreslåtte kuttene.
Spørsmålet er hvilke institusjonelle funksjoner vi ønsker å bevare, hvilke som kan forbedres, og hvilke som eventuelt kan overtas av andre aktører.
Vi må måle mer enn antall møter, søknader og tildelte kroner. Vi må undersøke om bedriftene utvikler ny kompetanse, får tilgang til privat kapital, gjennomfører forskningssamarbeid og styrker produktiviteten.
Det er slike resultater som avgjør om virkemidlene bidrar til varig verdiskaping.
Norge trenger ikke nødvendigvis flere offentlige programmer. Vi trenger bedre forbindelser mellom dem som forsker, dem som investerer og dem som skaper nye virksomheter.
Kompetansemegling bygger forbindelsene. Mentorskap utvikler gjennomføringsevnen. Entreprenørskap omsetter kunnskapen til verdiskaping.
Når disse funksjonene virker sammen, utvikles institusjonell kapasitet.
Det er denne kapasiteten vi må være varsomme med å bygge ned.
For det avgjørende spørsmålet er ikke hvor mye penger staten sparer på neste års budsjett.
Det er hvor mye verdiskaping Norge mister dersom vi svekker evnen til å omsette kunnskap til nye bedrifter, arbeidsplasser og produktivitet.
Kilder og forskningsgrunnlag
Regjeringen (2026): Statsbudsjettet 2027 – tydeligere prioriteringer innenfor det næringsrettede virkemiddelapparatet, pressemelding 7. oktober 2026.
Kommunal- og distriktsdepartementet (2026): Prop. 1 S (2026–2027), kapittel 553, post 69, FORREGION og Mabit.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-20262027/id3175192/?ch=2
Brekke, T., mfl., inkludert Hole, G. A. (2026): Entreprenørskap og økt regional innovasjon. Skriftserien fra Universitetet i Sørøst-Norge, nr. 211.
Hole, G. A. & Volsund, K. H. (2026): Mentorship as a Strategic Intervention in Regional Innovation Project Management: Lessons from Vestfold and Telemark. Procedia Computer Science, 278, 1531–1538.
https://doi.org/10.1016/j.procs.2026.03.140