Høyt offentlig forbruk har lenge vært gjenstand for økonomisk debatt, spesielt når det gjelder dets rolle i å påvirke inflasjon. Inflasjon måles vanligvis ved konsumprisindeksen (KPI), og når prisnivået stiger raskere enn lønningene, får husholdninger færre varer og tjenester for pengene. Dette fører til usikkerhet og kan skape en spiral av inflasjonsdrivende forventninger. I denne artikkelen presenteres hvordan en ekspansiv offentlig pengebruk kan bidra til prispress, både gjennom økt total etterspørsel og via forventningsdynamikker.
Offentlig forbruk og etterspørselsdrevet inflasjon
Offentlig konsum er en del av samlet etterspørsel i økonomien. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) forventes økt offentlig etterspørsel å bidra til å løfte aktiviteten i økonomien, sammen med høyere reallønnsvekst og lavere renter. Økt etterspørsel uten tilsvarende vekst i produksjonskapasitet kan føre til knapphet og press på prisene, og dermed høyere inflasjon.
Norge har hatt en merkbar økning i pengebruken over statsbudsjettet. I perioden 2019–2024 steg offentlige utgifter som andel av trend-BNP fra 7,8 % til 10,7 %. Denne økningen er indikativ for en ekspansiv finanspolitikk som bidrar til å stimulere økonomien, men også kan øke inflasjonspresset når kapasiteten ikke holder tritt.
Inflasjonsutviklingen i Norge – en norsk-svensk sammenligning
I Sverige har man ført en mer restriktiv finanspolitikk, noe som har fungert som motvekt til inflasjonspress. I Norge, derimot, har bruk av oljeinntekter og et stort handlingsrom i finanspolitikken muliggjort høyere offentlig forbruk. Samtidig har både privat konsum og offentlig etterspørsel vært høyere i Norge enn i Sverige de siste årene.
«Høy lønnsvekst, oljefondet og ekspansiv finanspolitikk bidrar til styrken i norsk økonomi» – som det er formidlet i en artikkel i E24 – understreker at økt bruk av oljepenger og offentlig konsum har ført til høy aktivitet, men også bidratt til mer vedvarende inflasjon.
Inflasjonens utvikling og pengepolitikk
Inflasjonen har vært høy i Norge, men har gradvis avtatt fra sin toppnivå i 2022. Årsveksten i KPI falt fra rundt 7,5 % i oktober 2022 til 3,6 % i begynnelsen av 2025. Samtidig har underliggende prisvekst holdt seg over inflasjonsmålet på 2 %.
Med et vedvarende høyt offentlig forbruk, kombinert med høy lønnsvekst og sterk etterspørsel, har Norges Bank hatt holdt styringsrenten oppe. Det har blitt bekreftet at årets lønnsvekst og offentlig pengebruk har vært sentrale årsaker til at sentralbanken har vært tilbakeholden med rentekutt.
Risiko og konsekvenser ved høy offentlig pengebruk
Mens ekspansiv finanspolitikk kan stimulere økonomisk vekst, bærer den også risiko. Ifølge NHO kan økt offentlig forbruk bidrag til økt pengebruk i økonomien – og hvis produksjonskapasitet ikke øker tilsvarende kan dette skape prispress.
NHO bemerker også at en ekspansiv finanspolitikk kan utfordre tilliten hos investorer og markedene, noe som kan utløse økte finansieringskostnader for staten og i verste fall føre til plutselige innstramminger i offentlige utgifter.
Til slutt advarer Regjeringen, i Meld. St. 1 (2024–2025), mot at uventet høy lønnsvekst eller vedvarende svekkelser i kronekursen kan forlenge perioden med inflasjon over mål og føre til at renten må holdes høyere lenger enn antatt.
Høyt offentlig forbruk bidrar som en betydelig årsak til høy inflasjon gjennom flere mekanismer: ved å øke samlet etterspørsel, ved å påvirke inflasjonsforventninger, og ved å presse rentepolitikken i en mer restriktiv retning. Den norske erfaringen – preget av økt pengebruk, lønnsvekst og offentlig stimulans – illustrerer hvordan finanspolitikk kan fungere som en dobbel-edged sabel: den styrker økonomien, men kan også holde prispresset ved like.
