Are Søberg, bedre kjent som Sløserimbudsmannen, holdt denne uken et foredrag på Sørlandets Ingeniørkonferanse i Kunstsiloen i Kristiansand. Arrangementet, organisert av NITO, samlet ingeniører og fagfolk for å diskutere fremtidens teknologi. Men Søberg var ikke der for å klappe næringspolitikken på skulderen. Med sin skarpe penn og skeptiske blikk rettet han søkelyset mot statens satsing på havvind – en politikk han mener er i ferd med å bli et økonomisk mageplask.
Vi møtte ham etter foredraget for å dykke dypere inn i argumentene hans.
– Du var tydelig skeptisk til havvind i foredraget ditt. Hvorfor mener du dette er en dårlig idé?
– Se, jeg har ingenting imot at ingeniører finner smarte løsninger for å få havvind til å fungere. De er flinke folk, og teknologien kan sikkert bli bedre. Men realiteten er at dette ikke kommer til å bli lønnsomt uten massive subsidier. Regjeringen lover strøm til forbrukerne for 40 øre per kilowattime, samtidig som de garanterer utbyggerne flere ganger dette gjennom statlige avtaler. Det er hull i hodet – og det er estimert å koste hundretalls milliarder skattekroner med dagens priser. Hvor lenge skal vi late som om dette er bærekraftig?
– Men er det ikke et poeng at kostnadene kan falle over tid, slik tilhengerne sier?
– Jo, det høres jo fint ut. «Bare gi det litt starthjelp, så ordner det seg.» Problemet er at materialkostnadene til vindmøllene – stål, betong, sjeldne jordarter – utgjør en stor del av regningen. Hvis alle kaster seg på vindmøllebølgen, går råvareprisene opp, ikke ned. Vi ser det allerede globalt. Og la oss være ærlige: Dette argumentet om fallende kostnader kan du bruke på hva som helst. Hvis politikerne bestemte seg for å produsere strøm fra havørn-eggeplommer, kunne ingeniørene sikkert fått det til etter hvert, og kostnadene ville falt litt over tid. Men det ville fortsatt vært svindyrt og helt tullete.
– Du trakk en parallell til USA og deres 1 cent-mynter. Hva mente du med det?
– Det er et perfekt eksempel på hvordan politikk kan rote oss inn i absurde situasjoner. I USA koster det nå 3 cent å produsere en mynt verdt 1 cent. De har laget 79 milliarder av dem de siste ti årene, selv om alle skjønner at det er økonomisk galskap. Hvorfor fortsetter de? Fordi det er politisk vanskelig å stoppe. Jeg ser det samme med havvind her hjemme. Vi binder oss til et prosjekt som ser bra ut på papiret, men som i praksis er en pengebinge for utbyggere – betalt av skattebetalerne.
– Så du mener staten ikke bør støtte næringer som dette i det hele tatt?
– Hvis en næring har reelle utsikter på lang sikt, klarer private investorer å ta risikoen selv. Se på tech-industrien i USA – selskaper som Tesla eller Amazon blødde penger i årevis før de tjente noe, men investorer så potensialet og hang med. Hvis havvind virkelig var fremtiden, hvorfor må staten da pøse inn titalls milliarder? Spør deg selv: Hvis noe er lønnsomt, hvorfor trenger det subsidier? Staten skal ikke spille venturekapitalist og plukke vinnere med skattepenger.
– Men hva med handlingsrommet i økonomien? Er det plass til dette nå?
– Handlingsregelen er allerede strukket til bristepunktet. Vi skal gi gass på Forsvaret, styrke beredskapen og håndtere en aldrende befolkning – alt dette koster flesk. Så kommer havvind på toppen, med løfter om subsidier i mange år fremover. Jeg bare spør: Hvor sannsynlig er det at vi har titalls milliarder til overs til å drysse over vindmøller når prioriteringene allerede er så harde? Det holder ikke å si «dette fikser vi senere».
– Hva tenker du om ingeniørenes rolle i dette?
– Jeg har stor respekt for ingeniørene. De kan gjøre underverker hvis de får klare rammer. Men de kan ikke trylle bort økonomiske realiteter. Hvis politikerne setter dem i en situasjon der de må bygge noe som aldri vil stå på egne bein, er det ikke ingeniørenes feil – det er politikernes. La ingeniørene jobbe med prosjekter som faktisk har en fremtid, ikke som statens dyre hobbyer.
– Så hva er budskapet ditt til beslutningstakerne?
– Slutt å kaste penger på ting bare fordi det høres grønt og fremtidsrettet ut. Hvis vi skal satse på noe, la det være basert på nøktern analyse, ikke politisk prestisje. Havvind kan ha en rolle, men ikke som et subsidieeventyr. La markedet vise vei – det er som regel bedre til å skille gull fra gråstein enn byråkratene.
