KOMMENTAR AV OLE T. HOELSETH
Det kan skje med en aldri så liten dose flaks. Goldman Sachs spår nå at oljeprisen vil stige til 80 dollar fatet, opp fra dagens 67. Under rødgrønt styre fra 2005 til 2013 lå prisen pr. fat på mellom 80 og 120 dollar.
Det alene er godt nytt for norsk økonomi – men det finnes en annen kraft som kan gjøre Jonas Gahr Støre til en av de mest økonomisk vellykkede statsministrene i moderne tid: kunstig intelligens.
Ikke få av mine næringslivsvenner er skuffet over valgresultatet – og om mulig er det enda flere som mener Trump er en ulykke for USA og verden. Likevel kan ironien være at både Støre og Trump står igjen som vinnere i økonomisk forstand. Hvorfor? Fordi de leder sine respektive land i det øyeblikket KI-snøballen virkelig begynner å rulle.
Vi har sett dette før. Bill Clinton slet med et republikansk flertall i Kongressen og fikk lite gjennomført politisk. Likevel står han igjen som en av de store økonomiske suksesshistoriene – rett og slett fordi dot-com-bølgen løftet USA fra 1997 til 2000. Internett-boomen skapte 22 millioner jobber, ga fire prosent årlig vekst og økte produktiviteten med 2,5–3 prosent. Til sammenligning var BNP-veksten i Norge i 2024 beskjedne 0,6 prosent.
Poenget er at valgseiere ofte handler om flaks og timing. Man kan ramle inn i kriser – eller inn i gullaldre. Skulle oljeprisen løfte seg samtidig som KI driver fram produktivitetsvekst i privat sektor, vil Støre – som Trump – ta æren, uavhengig av ideologiske forskjeller.
Likevel finnes et paradoks: Mens privat næringsliv kan nå helt nye høyder med KI, vil staten fortsatt driftes på den gode, gammeldagse måten – kun med menneskelig intelligens. Noen vil hevde at selv den er fraværende. Den danske digitaliseringsministeren Caroline Stage (S) advarer åpent mot at GDPR-regelverket står i veien for KI-revolusjonen. Regjeringens ekspertgruppe, sammen med Boston Consulting Group, peker på GDPR og EUs KI-forordning som de største hindrene for å frigjøre 30.000 årsverk i offentlig sektor.
Den norske KI-lovgivningen er på trappene, og vil i hovedsak følge EUs. Med andre ord går den norske regjeringen med åpne øyne inn i et Brussel-lovverk som ikke fungerer. Som så ofte før. Men så lenge oljeprisen er høy og næringslivet spirer, er det ikke sikkert det betyr så mye at Norge går fra gigant- til monsterstat.
