For bedrifter med mulighet til å etablere virksomhet eller prosjekter i ulike deler av landet, kan det være lønnsomt å vurdere plassering i områder med lavere arbeidsgiveravgift. Dette gjelder også for virksomheter som har ansatte på hjemmekontor eller som driver ambulerende virksomhet. Reglene sier at for ambulerende virksomhet og arbeidsutleie, skal satsen der hoveddelen av arbeidet utføres benyttes. For hjemmekontor brukes den høyeste satsen mellom arbeidsgivers registreringskommune og arbeidsstedet. Det betyr med andre ord at om de ansatte eksempelvis har hjemmekontor i Oslo, men mesteparten av arbeidet utføres i en kommune med lavere arbeidsgiveravgift, er det den laveste satsen som gjelder.
En slik tilpasning gir ikke bare lavere avgifter, men kan også bidra til å opprettholde og skape arbeidsplasser i distriktene. For mange virksomheter gir dette økt fleksibilitet og bedre økonomisk handlingsrom.
Oversikt over arbeidsgiveravgiftssonene i Norge
Arbeidsgiveravgiften er delt inn i sju soner med ulike satser. Her er en oversikt over hvor de ulike sonene befinner seg:
– Sone I (14,1 %): Store deler av Sør-Norge, inkludert Oslo, Akershus, Vestfold, Østfold, store deler av Innlandet og Trøndelag, samt byområder i Nord-Norge.
– Sone Ia (10,6 %): Enkelte kommuner i tidligere Finnmark og Nord-Troms, samt noen områder i Nordland.
– Sone II (10,6 %): Deler av Nord-Norge utenfor de største byene, samt enkelte distriktskommuner i Sør-Norge.
– Sone III (6,4 %): Mindre tettsteder og distriktskommuner i Nord-Norge og enkelte områder på Vestlandet.
– Sone IV (5,1 %): Småkommuner i Indre Finnmark og Nord-Troms.
– Sone IVa (7,9 %): Enkelte kommuner i Nordland og Troms.
– Sone V (0 %): Svalbard.
Ved å sette seg inn i disse sonene og deres satser, kan virksomheter gjøre strategiske valg som gir lavere arbeidsgiveravgift og styrket konkurranseevne.
