Stortingsrepresentant Bård Ludvig Thorheim (H) har stilt næringsministeren et skriftlig spørsmål om hvorvidt regjeringen er beredt til å hurtig gjennomføre EUs deregulering- og forenklingsagenda, slik at norske bedrifter ikke må bære en tyngre reguleringsbyrde enn sine europeiske konkurrenter i overgangsperioder.
Bakgrunnen er at EU-kommisjonen nå har lansert forslag for å redusere og forenkle deler av sitt omfattende regelverk for bærekraftsrapportering og aktsomhetsvurderinger. Disse endringene skal lette byrden for bedrifter som har måttet tilpasse seg krevende ESG-rammeverk de siste årene.
EU forenkler, mens Norge må vente
I EUs “omnibuspakke” foreslås justeringer i blant annet direktivet om bærekraftsrapportering (CSRD) og aktsomhetsdirektivet (CSDDD). Antall virksomheter som omfattes av rapporteringsplikten skal reduseres, og overlapp mellom ulike regelverk fjernes.
For norske bedrifter som omfattes av EØS-avtalen, kan slike endringer være positive – men kun dersom de blir raskt implementert. Erfaring viser at Norge ofte ligger etter EU i implementeringsløpene, og Thorheim uttrykker bekymring for at norske bedrifter i mellomtiden må etterleve mer omfattende og kostbare krav enn konkurrenter i EU-området.
Balansen mellom forutsigbarhet og tempo
Spørsmålet peker på et klassisk dilemma i norsk EØS-politikk: Skal Norge vente og sikre grundig nasjonal behandling, eller handle raskt for å sikre konkurransenøytralitet? Et for langsomt tempo kan innebære merkostnader for norske bedrifter, mens for rask implementering kan utfordre behovet for demokratisk forankring og nasjonale tilpasninger.
I realiteten handler saken derfor om hvor raskt Norge bør respondere når EU gjør endringer som innebærer lettelser i næringslivets rammevilkår.
Et spørsmål med betydning for næringspolitikken fremover
Regjeringen har foreløpig ikke svart på spørsmålet, men temaet berører et større strukturelt spørsmål: hvordan Norge skal forholde seg til en stadig mer dynamisk og endringsvillig EU-politikk på næringsområdet.
I takt med at EU søker å lette byrdene på europeisk næringsliv, kan forskjeller i tempo få praktiske konsekvenser for konkurranseevnen til norske virksomheter. Thorheims spørsmål løfter dermed en viktig debatt om Norges evne til å følge med – ikke bare på nye krav, men også på forenklingene som kommer.
