En omfattende hovedrevisjon av Norges nasjonalregnskap avdekker betydelige endringer i hvordan staten og kommunene fører og klassifiserer store utgiftsposter. Revisjonen viser at milliardbeløp i offentlig pengebruk tidligere har vært registrert på feil måte – et forhold som reiser spørsmål om hvor presist offentlig sektor faktisk forvalter skattebetalernes penger.
Det fremgår av et nytt fagnotat fra Statistisk sentralbyrå, «Revisjoner i offentlige finanser – Hovedrevisjonen 2024», der statistikken for statens og kommunenes inntekter og utgifter gjennomgås og revideres i detalj. Revisjonen inngår i en større oppdatering av nasjonalregnskapet som gjennomføres omtrent hvert femte år etter anbefaling fra Eurostat, og skal blant annet innarbeide ny statistikk og forbedrede beregningsmetoder. Men gjennomgangen illustrerer samtidig hvor komplisert – og til dels upresist – systemet for offentlig regnskapsføring kan være.
Milliarder omklassifiseres
En av de mest omfattende endringene gjelder statlige tilskudd til private utdanningsinstitusjoner. Tidligere har flere av disse betalingene vært registrert som overføringer til ideelle organisasjoner. Revisjonen konkluderer imidlertid med at mange av mottakerne i realiteten må klassifiseres som markedsprodusenter. Dermed må store beløp omkodes.
Bare tilskudd til private skoler etter privatskoleloven utgjorde nær 7 milliarder kroner i 2023. Disse ble tidligere ført som støtte til ideelle organisasjoner, men er nå klassifisert som kjøp av tjenester fra markedsaktører. Tilsvarende gjelder statlige tilskudd til private høyskoler, som samlet ligger på rundt 2 milliarder kroner årlig. Også her har klassifiseringen vært inkonsistent, der enkelte tilskudd tidligere ble registrert som subsidier mens andre ble ført som støtte til ideelle organisasjoner.
Revisjonen konkluderer med at rundt tre fjerdedeler av disse tilskuddene i realiteten bør behandles som kjøp av tjenester.
Private velferdsaktører skaper regnskapsutfordringer
Endringene gjelder ikke bare utdanningssektoren. Revisjonen viser også at offentlig sektor har hatt utfordringer med å klassifisere kjøp fra private leverandører i velferdstjenestene. For eksempel kjøper staten barnevernsplasser fra private institusjoner for rundt 3 milliarder kroner i året. Disse utgiftene har tidligere vært ført som overføringer til ideelle organisasjoner, men en gjennomgang viser at nesten to tredeler av plassene kjøpes fra kommersielle aktører.
Dermed må store deler av utgiftene omklassifiseres til kjøp av tjenester i markedet. Også innen sykehussektoren er det gjort endringer. Blant annet er innleie av helsepersonell – som alene utgjorde nær 2 milliarder kroner i 2022 – tidligere blitt bokført på ulike måter avhengig av funksjon i regnskapene. Revisjonen konkluderer med at dette var feil, og at utgiftene i stedet må registreres som ordinært kjøp av varer og tjenester.
Kommunal sektor påvirkes også
På kommunalt nivå er bildet tilsvarende komplekst. Flere utgiftsposter innen pleie- og omsorgstjenester, barnevern og andre velferdsordninger har blitt klassifisert på nytt. Eksempelvis er kjøp fra private institusjoner innen pleie- og omsorgstjenester delvis omkodet fra overføringer til ideelle organisasjoner til kjøp av tjenester i markedet. I enkelte tilfeller gjelder dette opptil 30 prosent av utgiftene. Også kommunale utbetalinger til private aktører innen aktiviseringstjenester og hjemmebaserte tjenester er delvis omklassifisert etter revisjonen.
Et komplisert system
Hovedrevisjonen illustrerer hvor teknisk og komplisert systemet for offentlig finansstatistikk er. I praksis må utgifter ikke bare registreres korrekt, men også klassifiseres etter både formål, mottakertype og økonomisk kategori. Selv relativt små endringer i sektorinndeling eller definisjoner kan dermed få betydelige konsekvenser for statistikken. Ifølge SSB skyldes revisjonene blant annet nye vurderinger av sektorinndelingen i næringer som undervisning, helse og kultur, samt oppdaterte beregningsmetoder og nytt statistikkgrunnlag.
Reiser spørsmål om offentlig økonomistyring
Selv om revisjonen i første rekke handler om statistiske metoder, gir den samtidig et indirekte innblikk i hvor komplisert – og til tider lite transparent – offentlig pengebruk kan være. Når milliardbeløp over flere år registreres i feil kategori, illustrerer det utfordringene i et system der stadig flere offentlige tjenester produseres i samspill mellom staten, ideelle organisasjoner og kommersielle leverandører.