Fredag ratifiserte den norske regjeringen den internasjonale kaffeavtalen (ICA 2022), en multilateral avtale som skal fremme bærekraft og åpenhet i den globale kaffehandelen. Men bak de høye ambisjonene skjuler det seg en pris: Norske skattebetalere må punge ut mellom 3 og 5 millioner kroner årlig for å finansiere Norges medlemskap i Det internasjonale kafferådet (ICO), som administrerer avtalen. Det interessante er at avtalen ikke har noen praktisk betydning.
ICA 2022, som trådte i kraft i fjor, har som mål å styrke samarbeidet mellom kaffeproduserende land som Brasil og Colombia og importører som Norge. Gjennom rapportering av produksjonsdata og støtte til bærekraftsprosjekter skal avtalen sikre en mer robust kaffeindustri i møte med klimaendringer og prisvolatilitet. Men for Norges del, som importerer rundt 40 000 tonn kaffe årlig, fremstår avtalen som en kostnad med begrenset praktisk nytte.
En pris uten effekt på koppen
Norges bidrag til ICO er basert på importvolumet og antas å ligge i størrelsesorden 2 til 4 millioner kroner årlig, med anslag som strekker seg opp mot 5 millioner avhengig av importvolum og valutakurs.. Dette kommer fra statskassen, finansiert av skattebetalernes penger. Likevel har avtalen ingen direkte innvirkning på kaffehandelen i Norge. Norske importører kan fortsatt kjøpe kaffe fritt fra både medlemsland og ikke-medlemsland som Nicaragua, uten toll eller restriksjoner. Prisen på kaffen i butikkhyllene? Den styres fortsatt av det globale markedet, ikke av ICA.
Bærekraft på papiret, ikke i praksis
Regjeringen fremhever bærekraft som en kjernefordel ved avtalen. ICA 2022 skal støtte prosjekter som hjelper kaffebønder med å tilpasse seg klimaendringer og fremme såkalte “leveinntekter”. Men avtalen er ikke bindende og det finnes ikke dokumentasjon på at kaffeproduksjon er mer bærekraftig i medlemsland enn i ikke-medlemsland, som representerer syv produsent av verdens samlede kaffeproduksjon. Hverken produsenter eller importører er forpliktet til å følge konkrete bærekraftstandarder, og effekten på bøndenes lønn eller miljøet er null. Legg til at USA, Kina og Russland ikke er med og at den betydelige kaffeeksportøren Guatemala trakk seg fra avtalen i 2020.
Hvis målet var bærekraftig kaffe i Norge, kunne regjeringen like gjerne pålagt importører å sertifisere kaffen sin. Det ville hatt større effekt, uten å koste skattebetalerne en krone.
Hvem tjener på dette?
Mens Norge bidrar med millioner til ICOs budsjett – som totalt ligger på rundt 33 millioner kroner årlig – går fordelene først og fremst til produsentlandene som får tilgang til organisasjonens data og prosjekter. Store kaffeselskaper som Nestlé og Starbucks, som samarbeider med ICO, kan også dra nytte av økt åpenhet til bruk i markedsføring. Men for norske forbrukere og små importører er gevinsten vanskelig å spore.