De rikeste én prosent av norske eiere står bak nær halvparten av arbeidsplassene i norskeide selskaper. Det viser en ny analyse fra Civita, som peker på hvor sentral denne gruppen er for sysselsetting, verdiskaping og skatteinntekter i norsk økonomi. Samtidig reiser funnene spørsmål om hvor hardt man kan skattlegge formue uten å svekke næringslivet.
En liten gruppe med stor effekt
Det er lett å tenke på de rikeste som fjernt fra hverdagen til folk flest. Men ifølge en fersk gjennomgang av skatte- og selskapsdata er det nettopp denne gruppen som i stor grad finansierer og drifter verdiskapingen i store deler av privat sektor i Norge.
Analysen, utført av professor Amir Sasson (BI) og NyAnalyse på oppdrag fra Civita, viser at de øverste én prosent av norske formueseiere – rundt 47 000 personer – eier selskaper som står for 43 prosent av jobbene i norskeide aksjeselskaper. De betaler nesten halvparten av lønningene i denne sektoren og står bak over halvparten av all verdiskaping.
Det er en virkelighet som bryter med et vanlig narrativ om at store formuer i hovedsak er passive eller ikke bidrar direkte til fellesskapet. Tvert imot – de spiller en nøkkelrolle i både drift og utvikling av økonomien.
Økonomisk tyngde i konsentrerte hender
Når man snevrer inn blikket ytterligere til de aller rikeste – den øverste tidelen av den ene prosenten, altså rundt 4 700 personer – blir bildet enda tydeligere: Disse står bak hele 22 prosent av arbeidsplassene og hele 44 prosent av selskapsskatten i de norskeide aksjeselskapene. Det betyr i praksis at én av fem jobber i privat sektor i Norge eksisterer gjennom eierskap fra en gruppe mennesker som lett ville fått plass i et middels stort konferanserom.
Disse tallene viser at det norske eierskapsbildet er sterkt konsentrert, og at verdiskapingen og investeringene i stor grad skjer gjennom et lite antall svært kapitalsterke personer og deres selskaper. Det utfordrer forestillingen om at et bredt folkekapitalisme-prosjekt allerede er realisert i Norge. I praksis er det fortsatt eliten som eier og driver store deler av det norske næringslivet.
En motor for skatteinntektene
Et annet sentralt funn i Civitas analyse er at det ikke bare er investeringene og jobbene som kommer fra toppen av pyramiden. Det gjør også skatteinntektene. Alene står den øverste prosenten for rundt 100 milliarder kroner i samlede skatter – det inkluderer personlig skatt, arbeidsgiveravgift og selskapsskatt. Det tilsvarer 14 prosent av all skatt som kommer fra norskeide selskaper.
Dersom man utvider blikket til de ti prosent rikeste, øker dette til 224 milliarder kroner – nesten en tredel av all slik skatt. Det viser at disse formuene, selv før man inkluderer formuesskatt, allerede bidrar tungt til statsbudsjettet.
Formuesskatt og bunnfradrag – mer enn symbolpolitikk
Det er i denne konteksten debatten om formuesskatt får ny aktualitet. Flere partier har foreslått å øke bunnfradraget i formuesskatten, altså det beløpet man må overstige i netto formue før man betaler skatt. Men konsekvensene av dette kan bli betydelige.
Ifølge analysen vil et bunnfradrag på 10 millioner kroner halvere antallet som betaler formuesskatt – og halvere skatteinntektene. Økes grensen til 25 millioner, gjenstår bare 18 700 skattebetalere, og provenyet faller til 12,7 milliarder kroner. Det vil si at nesten hele formuesskatten i praksis betales av den samme gruppen eiere som allerede står for hoveddelen av arbeidsplassene og investeringene.
Spørsmålet er da hvor bærekraftig det er å gjøre store justeringer i formuesskatten, uten å samtidig risikere kapitalflukt, lavere investeringsvilje eller svekket arbeidsplassvekst. For disse eierne har valgmuligheter – både geografisk og økonomisk.
En gruppe med valgfrihet
Civita peker på at de aller rikeste ofte har mobil kapital og mulighet til å flytte investeringer ut av landet. De kan tilpasse seg, bruke holdingselskaper, eller flytte til lavskatteland. Dermed er det ikke bare en moralsk debatt om rettferdighet – men også en praktisk vurdering av hva slags skattesystem som faktisk gir størst verdiskaping på sikt.
Dette er ikke nødvendigvis et argument mot skatt på formue, men snarere en oppfordring til å se på helheten: Hvis de som skaper flest jobber og betaler mest skatt blir straffet hardere enn de som ikke investerer i det hele tatt, kan insentivene vris i uheldig retning.
Et politisk veivalg
Debatten om skatt handler ofte om fordeling – og med rette. Men Civitas analyse minner om at det også handler om produksjon. Om hvem som faktisk skaper arbeidsplassene, omsetter, ansetter og investerer.
Det betyr ikke at dagens skattenivå er perfekt, eller at formuesskatten bør avskaffes. Men det betyr at justeringer i skattesystemet må veies opp mot reelle konsekvenser for næringslivet.
Civitas rapport gir ikke politiske anbefalinger, men stiller et viktig spørsmål: Hva skjer med norsk verdiskaping hvis vi gjør det mindre lønnsomt – eller mer risikabelt – å investere i landet?
