Sykepengeordningen, arbeidsinkluderingen og risikoen norsk næringsliv ikke har råd til
En kommentar av Førsteamanuensis Glenn Agung Hole, som gir uttrykk for skribentens meninger.
Foto: Privat
Hva skjer når den lokale frisøren, elektrikeren, transportbedriften eller teknologigründeren må fungere som bank for staten?
Ifølge en ny undersøkelse fra NHO Service og Handel mener tre av ti bedrifter at de kan bli tvunget til å legge ned dersom de må forskuttere sykepenger over lengre perioder. Blant virksomheter med færre enn ni ansatte svarer hele fire av ti det samme. I frisørbransjen oppgir halvparten av bedriftene at forskuttering av sykepenger kan true virksomhetens eksistens.
Dersom disse tallene er representative for norsk næringsliv, står vi ikke overfor et administrativt spørsmål.
Vi står overfor et næringspolitisk spørsmål av betydelig samfunnsøkonomisk betydning.
Norge består av små bedrifter
Mange politiske debatter om næringsliv tar utgangspunkt i store selskaper, børsnoterte konsern eller offentlige virksomheter.
Det er sjelden der de fleste arbeidsplassene skapes.
Ifølge Statistisk sentralbyrå har Norge om lag 650 000 registrerte virksomheter. Over 99 prosent av disse er små og mellomstore bedrifter. Samtidig sysselsetter SMB-sektoren om lag to tredjedeler av alle ansatte i privat sektor og står for en betydelig del av verdiskapingen utenfor olje- og gassnæringen.
Det er frisørsalongen på hjørnet, den lokale elektrikeren, transportbedriften, teknologigründeren, industrileverandøren og familiebedriften som utgjør ryggraden i norsk næringsliv.
Det er også disse virksomhetene som har de minste økonomiske bufferne.
Debatten blir ofte fremstilt som om alle arbeidsgivere har samme økonomiske bæreevne. Det er feil. Forskjellen mellom en bedrift med fem ansatte og et konsern med fem tusen ansatte er enorm. Det som er en administrativ belastning for den ene, kan være en eksistensiell risiko for den andre.
For en stor virksomhet kan forskuttering av sykepenger representere en administrativ utfordring.
For en liten virksomhet kan det representere en likviditetskrise.
Forskjellen er avgjørende.
Likviditet er ofte viktigere enn lønnsomhet
En av de mest grunnleggende innsiktene innen bedriftsøkonomi er at lønnsomme virksomheter kan gå konkurs.
· Ikke fordi de mangler kunder.
· Ikke fordi de mangler produkter.
· Men fordi de mangler likviditet.
For små virksomheter er kontantstrømmen selve livsnerven i driften. Lønn skal utbetales. Husleie skal betales. Leverandører skal gjøres opp. Skatter og avgifter forfaller uavhengig av når refusjoner kommer.
Tenk på en frisørsalong med fem ansatte.
Dersom to ansatte blir langtidssykemeldt samtidig, kan virksomheten bli sittende med en betydelig likviditetsbelastning i flere måneder. For et konsern med hundrevis av ansatte er dette håndterbart. For en liten bedrift kan det være forskjellen mellom videre drift og nedleggelse.
Det er nettopp derfor så mange småbedrifter reagerer.
Et paradoks i norsk arbeidslivspolitikk
Det mest interessante er kanskje at dette bryter med en lang tradisjon i norsk arbeidslivspolitikk.
I flere tiår har myndighetene forsøkt å redusere risikoen ved å ansette mennesker.
IA-avtalen, lærlingordninger, inkluderingsdugnader og ulike støtteordninger bygger alle på samme grunnleggende tanke: Det skal være enklere å skape arbeidsplasser.
Forslaget om økt forskuttering trekker i motsatt retning.
Når kostnaden og risikoen ved sykefravær i større grad flyttes over på arbeidsgiverne, øker også risikoen ved å ansette.
Dette kan få konsekvenser som strekker seg langt utover selve sykepengeordningen.
Arbeidsinkluderingen kan bli skadelidende
Noe av det mest bekymringsfulle er hvilke signaler dette sender til de virksomhetene som tradisjonelt har vært viktigst for arbeidsinkludering.
Småbedriftene er ofte de første til å gi mennesker en ny sjanse.
Det er her lærlinger får sin første jobb.
Det er her unge uten arbeidserfaring får muligheten til å bygge kompetanse.
Det er her mange innvandrere får sitt første møte med norsk arbeidsliv.
Det er også her mennesker med hull i CV-en eller helseutfordringer ofte får en ny mulighet.
Samtidig vet vi at Norge i dag har om lag 700 000 mennesker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Skal dette tallet reduseres, vil små og mellomstore bedrifter være avgjørende.
Når risikoen ved å være arbeidsgiver øker, kan konsekvensen bli at færre får nettopp disse mulighetene.
Det er et perspektiv som sjelden diskuteres i debatten.
Entreprenørskap handler om å tørre å ansette
Gjennom forskningsprosjekter ved Universitetet i Sørøst-Norge har vi intervjuet gründere, investorer og innovasjonsmiljøer som representerer flere hundre virksomheter i Buskerud, Vestfold og Telemark.
Et av de mest konsistente funnene er at tilgang på kapital og likviditet oppleves som blant de største vekstbarrierene. Forslaget om forskuttering av sykepenger må derfor vurderes i lys av en næringssektor som allerede opplever betydelig finansielt press.
Dette samsvarer også med internasjonal forskning på entreprenørskap.
Joseph Schumpeter beskrev entreprenøren som motoren i økonomisk utvikling gjennom innovasjon og verdiskaping. William Baumol viste hvordan institusjonelle rammevilkår påvirker om entreprenøriell energi kanaliseres inn i produktive eller mindre produktive aktiviteter. David Audretsch og Zoltan Acs har gjennom flere tiår dokumentert betydningen av små og mellomstore bedrifter for innovasjon, konkurranse og regional utvikling.
Fellesnevneren er enkel:
Entreprenørskap forutsetter at mennesker tør å ta risiko.
Når risikoen ved å være arbeidsgiver øker, påvirker det også viljen til å ansette, investere og vokse.
Norge trenger flere – ikke færre – arbeidsgivere
Utfordringen blir enda mer alvorlig når vi ser den i lys av de demografiske endringene Norge står overfor.
Perspektivmeldingene fra Finansdepartementet peker på at antallet eldre vil øke betydelig de kommende tiårene, mens veksten i den yrkesaktive delen av befolkningen blir svakere. Færre yrkesaktive må dermed finansiere stadig større velferdsutgifter.
I en slik situasjon burde all politikk trekke i retning av høyere sysselsetting, flere arbeidsplasser og sterkere verdiskaping.
Derfor er det legitimt å spørre om forskuttering av sykepenger faktisk trekker utviklingen i motsatt retning.
Den norske samfunnskontrakten må være bærekraftig
Sykepengeordningen er en viktig del av den norske modellen.
Det er ikke det som diskuteres.
Spørsmålet er hvordan risikoen skal fordeles mellom staten og de virksomhetene som skaper arbeidsplassene.
Når fire av ti av de minste bedriftene opplever forskuttering som en trussel mot videre drift, bør dette tas på største alvor.
For dersom stadig mer økonomisk risiko flyttes over på de minste virksomhetene, risikerer vi å svekke nettopp den delen av næringslivet som står for mesteparten av nyetableringene, en betydelig del av jobbskapingen og mye av innovasjonen i norsk økonomi.
Norge trenger flere gründere, flere arbeidsgivere og flere private arbeidsplasser i årene som kommer.
Da bør vi kanskje stille et enkelt spørsmål:
Dersom fire av ti av de minste bedriftene opplever forskuttering av sykepenger som en trussel mot videre drift, er det da småbedriftene som har misforstått systemet – eller er det systemet som har mistet forståelsen for småbedriftenes virkelighet?
Av Glenn Agung Hole, Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse, Universitetet i Sørøst-Norge (USN) Samarbeidspartner med SMB Norge og Norges Gründerforening