Tyskland har i to tiår fremhevet sin Energiewende som et europeisk forbilde. Landet har stengt ned kjernekraftverk, redusert bruken av fossile energikilder og satset tungt på vind- og solkraft. Ambisjonen har vært å kombinere klimamål med teknologisk modernisering og grønn konkurransekraft.
Men en fersk rapport fra det tyske økonomidepartementet, “Energiewende. Effizient machen” (2025), gir et langt mer sammensatt bilde. Den peker på fremskritt, men også på en rekke alvorlige svakheter: forsinket nettutbygging, utilstrekkelig reservekapasitet, høye kostnader og en industri under økende press. Kritikken er ikke lenger bare politisk – den kommer også fra revisjonsorganer og fagmiljøer som advarer mot at Tysklands energipolitikk truer både forsyningssikkerhet og økonomi.
For norske aktører – både politikere, kraftbransje og industri – er rapporten mer enn et dokument om tysk energipolitikk. Den fungerer som en advarsel om hva som kan skje dersom klimaambisjoner løsrives fra realøkonomi og forsyningssikkerhet.
Forsyningssikkerhet: et system på tynn is
Avviklingen av kjernekraft i 2022 og den raske nedtrappingen av kullkraft har etterlatt et betydelig hull i den tyske energimiksen. Rapporten understreker behovet for “kontrollerbare reserver”, men Bundesrechnungshof har påpekt at utbyggingen av slike reserver ligger langt bak skjema. Risikoen er åpenbar: i perioder uten vind og sol kan Tyskland bli avhengig av import eller fossile nødtiltak for å holde systemet i gang.
For norsk industri som opererer i et integrert kraftmarked, betyr dette økt volatilitet. Tysklands energipolitiske valg påvirker strømprisene i hele Nord-Europa. Når et så stort land mister kontroll over forsyningssikkerheten, smitter konsekvensene raskt over til naboland.
Nettutbygging: flaskehalser som bremser hele prosjektet
En av de største utfordringene er overføringsnettet. Den fornybare produksjonen er konsentrert i nord, mens industrien er tungt lokalisert i sør. Flere tusen kilometer høyspentlinjer er planlagt, men prosjektene forsinkes av byråkrati, lokal motstand og stigende kostnader. Rapporten understreker at uten nettutbygging stopper omstillingen opp.
Resultatet er flaskehalser som tvinger myndighetene til kostbare nødløsninger – blant annet betalt nedstenging av vindmøller og økt bruk av fossile reserver. For investorer og næringslivsselskaper i Norge er dette en viktig påminnelse: Infrastruktur må alltid være på plass før store strukturelle energiskifter.
Kostnadseksplosjon og sosial byrdefordeling
Strømprisen for tyske husholdninger er blant de høyeste i Europa, mye på grunn av avgifter og finansiering av fornybarsatsingen. Samtidig gis lettelser til energiintensiv industri for å forhindre utflytting. Dette skaper en skjev byrdefordeling der vanlige forbrukere betaler mest, mens store selskaper skjermes.
Rapporten advarer mot at denne ubalansen kan undergrave den folkelige oppslutningen om Energiewende. Erfaringen er høyst relevant for Norge: Dersom grønne satsinger oppleves som urettferdige eller som en kostnadsbombe for vanlige husholdninger, kan den politiske legitimiteten forsvinne raskt.
Industrien presses ut
Tyskland er Europas industrielle motor, men nettopp denne motoren sliter med økende energikostnader og usikkerhet. Flere industribedrifter har allerede flagget ut produksjon til land med billigere og mer stabil energi. Rapporten peker på behovet for statlige støttetiltak, men dette løser ikke de underliggende strukturelle problemene.
For norsk næringsliv har dette to sider: På den ene siden kan industriutflytting fra Tyskland skape muligheter for å trekke investeringer til Norge, særlig der vannkraft og forutsigbarhet gir komparative fortrinn. På den andre siden betyr en svekket tysk industri redusert kjøpekraft i et av Norges viktigste eksportmarkeder.
En advarsel for Norge
Det objektive bildet er at Tysklands Energiewende ikke har levert som lovet. Ambisjonene om å kombinere klimamål, forsyningssikkerhet og konkurransekraft har støtt på store hindringer.
For Norge bør dette tolkes som en advarsel: Det er ikke nok å sette høye klimamål og satse på teknologisk innovasjon. Infrastruktur, kostnadsfordeling og industriens behov må være integrert fra start. Et energiprosjekt som ikke tar høyde for realøkonomien kan raskt miste både legitimitet og effekt.
Tysklands energipolitikk blir ofte løftet frem som et symbol på grønn omstilling. Men dagens realitet viser noe annet: et prosjekt preget av forsinkelser, økende kostnader og truet industrikraft. Rapporten “Energiewende. Effizient machen” avslører at landet langt på vei har undervurdert de praktiske utfordringene ved en så rask omstilling.
For Norge er lærdommen tydelig: Grønne visjoner må alltid forankres i realisme, forsyningssikkerhet og sosial bærekraft. Ellers kan Energiewende gå fra å være forbilde til å bli et varsellys for hele Europa.
