Elon Musks bravader – som å støtte Donald Trump og gi en klapp på skulderen til Tysklands høyrepopulistiske AfD – har fått enkelte til å rope om boikott. Men la oss ta et skritt tilbake og se på bilindustrien med litt perspektiv. I den store sammenhengen er Musks Twitter-stunts og politiske flørting nærmest peanøtter sammenlignet med bilmerker som har røtter i kamikaze-fly, tvangsarbeid og statlig eierskap fra Kinas kommunistparti. Skal man virkelig være ren i sjelen i 2025, er redningen å sikre seg en brukt DBS-sykkel – forutsatt at den ikke har vært på service hos en tvilsom mekaniker.
Kinesiske biler: Kommunistpartiets elektriske drømmer
Ta en titt på Kinas bilindustri, som har rullet inn i Norge med elbil-suksesser. BYD, Geely (som eier Volvo og Polestar) og MG er tre av de mest kjente merkene. BYD selger flere el- og hybridbiler til sammen enn Tesla globalt og har blitt en favoritt i Norge med modeller som Tang. Geely styrer Volvo-skuta med stø hånd, mens MG, eid av statlige SAIC Motor, lokker med rimelige alternativer som ZS EV. Men her kommer det: I Kina er ingen stor bedrift fri fra kommunistpartiets lange armer. SAIC er direkte eid av staten – altså kommunistpartiet selv – mens BYD og Geely nyter godt av subsidier og politiske føringer fra Beijing. Kjøper du en MG, finansierer du i praksis Xi Jinpings neste femårsplan. Ikke akkurat et bilde av frihet på fire hjul.
Japan: Fra Zero-fly til null anger?
Så har vi Japan, der gigantene Toyota, Nissan og Mitsubishi i dag selger familiebiler og hybrider som om fortiden aldri eksisterte. Men under andre verdenskrig var disse selskapene ryggraden i keiserregimets krigsmaskin. Toyota spyttet ut lastebiler til hæren, Nissan lagde flymotorer, og Mitsubishi sto bak selveste Zero-jagerflyet – ja, de som ble brukt i kamikaze-angrep. Alle tre var med på å holde krigen gående, ofte med tvangsarbeidere i fabrikkene.
Sør-Korea: Ettpartiets økonomiske kjæledegger
Sør-Koreas bilmerker – Hyundai, Kia og SsangYong – har også en fortid som ikke akkurat oser av demokratisk glans. Under Park Chung-hees autoritære styre på 1960- og 70-tallet ble Hyundai og Kia pumpet opp med statlige lån og kontrakter for å gjøre Sør-Korea til en eksportstormakt. Hyundai-grunnlegger Chung Ju-yung var en av Parks favoritter, mens SsangYong tjente sine første won på militærkjøretøy. Demokratiet kom til slutt, men bilene deres ble født under et regime som ikke akkurat tok imot kritiske spørsmål. Likevel: Sammenlignet med kamikaze-fly er dette småtterier.
Tyskland: Nazi-fortid og Dieselgate
Og så har vi tyskerne – Volkswagen, BMW og Mercedes-Benz – som tar kaka med sin historiske fortid. Alle tre ble født eller formet under naziregimet. VW ble grunnlagt av Hitler som “folkets bil” og brukte tvangsarbeidere fra konsentrasjonsleirer. BMW og Mercedes produserte alt fra flymotorer til panservogner, også de med slavearbeid. Etter krigen bygget de seg opp igjen som luksusmerker, men så kom Dieselgate i 2015: VW jukset med utslippstester i et omfang som fortsatt får miljøforkjempere til å gråte i soyakaffen sin.
I rettferdighetens navn: De tyske bilmerkene og Mitsubishi har bedt om unnskyldning for det de var med på. Lenge, lenge etter krigen. Kineserne og Sær-Koreanerne skjønner sannsynligvis ikke problemstillingen.
Hva gjør vi nå?
Så hvor lander vi? Musk kan være en høylytt fyr med meninger som provoserer, men Tesla har verken en fortid med tvangsarbeid eller eierskap fra et autoritært regime. Kinesiske MG er bokstavelig talt kommunistpartiets leketøy, japanske merker har krigsblod på hendene, sørkoreanerne var diktaturets kjæledegger, og tyskerne har både nazi-arv og utslippsjuks i bagasjen. Skal man boikotte noe, er det nok å ta av.
Eller, som vi foreslo i innledningen, hvis man vil ha en ren sjel: Kjøp en DBS-sykkel på Finn.no og ikke spørr om han som tok service på den stemte Hvit Valgallianse.