REDAKTØRENS LEDER
De siste ukene har avsløringene knyttet til Epstein-filene igjen brakt ubehagelige spørsmål opp i offentligheten. Spørsmål som ikke bare handler om enkeltpersoners dømmekraft, men om systemer, nettverk og en norsk utenrikspolitisk praksis som i flere tiår har vært skjermet mot reell kritisk gjennomgang. I dette landskapet har en nylig offentlig Facebook-ytring fra Terje Osmundsen fått ny tyngde.
Osmundsen er ingen perifer stemme. Med bakgrunn som rådgiver for Kåre Willoch, toppleder i sentrale norske industrikonsern og senere sentral aktør i energi- og klimapolitikken, representerer han innsiden av både norsk politikk og norsk næringsliv. Når han beskriver egne erfaringer med det han omtaler som «Rød-Larsens metode», fortjener det mer enn et skuldertrekk.
En metode – ikke et enkelttilfelle
I sin redegjørelse trekker Osmundsen linjene tilbake til midten av 1990-tallet og den euforiske perioden etter Oslo-avtalen. Norge skulle være brobygger, tilrettelegger og moralsk stormakt. Ifølge Osmundsen ble denne rollen også brukt til å kanalisere norske selskaper inn i møter med PLO-ledelsen, arrangert og regissert av norske diplomater – inspirert og koordinert av Terje Rød-Larsen.
Historien Osmundsen forteller fra en investeringskonferanse i Tunis i 1995 er rystende nettopp fordi den beskrives som normalisert. Da Kværner, etter tilrettelegging fra norske myndigheter, fikk sitt «private» møte, var det ikke Yasser Arafat som møtte dem, men hans kone Suha Arafat. Ifølge Osmundsen var budskapet direkte: Ønsket man kontrakt, måtte fem prosent av kontraktssummen kanaliseres til hennes «veldedige stiftelse».
Osmundsen beskriver dette som åpenbar korrupsjon – og hevder at praksisen var kjent, akseptert og muliggjort av norske diplomater. Dette er sterke påstander. Nettopp derfor er de alvorlige.
Epstein-avsløringene gir nytt lys
I lys av de senere avsløringene om Jeffrey Epstein, og hans dokumenterte relasjoner til maktpersoner globalt, har også forbindelsene til Rød-Larsen og miljøet rundt International Peace Institute fått fornyet oppmerksomhet. Når en norsk arkitekt bak fredsprosesser og diplomatiske nettverk viser seg å ha hatt tette bånd til en av vår tids mest kompromitterende skikkelser, kan ikke dette avfeies som tilfeldige sosiale relasjoner.
Det sentrale spørsmålet er ikke bare hvem som kjente hvem – men hvilke strukturer som ble bygget, finansiert og beskyttet. Hvilke kanaler som ble åpnet, og hvilke normer som ble suspendert i idealismens navn.
Riksrevisjonens knusende kritikk
Tidligere har også Riksrevisjonen levert en klar faglig evaluering av nettopp de statlige strukturene som gjorde International Peace Institute mulig. I en undersøkelse av Utenriksdepartementets tildeling av offentlig støtte til IPI mellom 2007 og 2012 konkluderte Riksrevisjonen med at departementet brøt reglene for saksbehandling, manglet nødvendig oppfølging og kontroll, og ikke gjennomførte habilitetsvurderinger som kunne sikre upartisk forvaltning. Undersøkelsen fant dessuten at midlene i flere tilfeller ble brukt til å dekke administrative kostnader som lå utenfor de opprinnelige retningslinjene, og at departementet ikke stilte krav til rapportering av måloppnåelse eller oppfølging av budsjetter, regnskaper og prosjektplaner. Konklusjonen var at dette var sterkt kritikkverdig saksbehandling, og at manglene i kontroll svekket tilliten til dem som fattet beslutninger om tilskudd til IPI. Stortinget sluttet seg senere til Riksrevisjonens vurderinger og anbefalinger.
Norsk utenrikspolitikk uten revisjon
Norsk bistands- og fredspolitikk har i tiår vært behandlet som et moralsk høydepunkt i norsk offentlighet. Kritikk har ofte blitt møtt med anklager om kynisme eller manglende forståelse for «det større bildet». Men Osmundsens beretning peker på noe langt mer problematisk: et system der idealisme, penger, politisk prestisje og personlig nettverksmakt har flytt sammen – uten tilstrekkelig demokratisk kontroll.
Når både Guri Melby og Sylvi Listhaug nå har krevd en uavhengig granskning som går dypere enn formelle tilskudd, er det et signal om at dette ikke lenger kan håndteres som et marginalt spørsmål. Også de store styringspartiene, inkludert Jonas Gahr Støre, bør forstå alvoret.
Behovet for full gjennomlysning
Det som nå kreves, er ikke symbolsk avstandstaking eller selektiv gransking av enkeltinstitusjoner. Det som trengs, er en full gjennomlysning av det Osmundsen treffende omtaler som «den norske kanalen»: samspillet mellom UD, politiske aktører, tenketanker, diplomater og næringsliv i kjølvannet av Oslo-prosessen.
Ikke for å omskrive historien, men for å forstå konsekvensene. For palestinske demokratiforkjempere som ble skadelidende av korrupsjon. For norske selskaper som ble trukket inn i et system de ikke kontrollerte. Og for et norsk demokrati som har vært for villig til å stole på selvbildet sitt.
Kanskje ender dette, som Osmundsen antyder, i en offisiell norsk unnskyldning. Ikke bare for konkrete feil, men for en politisk kultur der gode intensjoner ble brukt som skjold mot kritiske spørsmål. Det ville i så fall være et nødvendig oppgjør – og et sent, men viktig steg mot en mer ansvarlig utenrikspolitikk.
Det som uansett er klinkende klart, er at dette må få konsekvenser for flere enn Rød-Larsen. Jonas Gahr-Støre og en betydelig del av norsk utenrikspolitisk forvaltning må under lupen, og en oppvask av historiske dimensjoner må igangsettes.