SSB forskerne Erling Holmøy og Olav Slettebø forsøker å tie Martin Bech Holte i debatten om landets fremtid, det bør de ikke!
Landet som ble for rikt
Mot slutten av 2024 kom Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt» ut, til enorme salgstall frem til nå. Helt ekstraordinært for en fagprosabok. Enormt mange økonomer har på merkelig vis forsøkt å drepe hele boken, blant annet SSBs forskere Erling Holmøy og Olav Slettebø, med flere. Artikkelforfatteren har nå lest ferdig boken, og selv med noen feil i denne boken, er det ekstremt viktig å fortsette debatten Martin Bech Holte tar opp. Den kan ikke fornærmede økonomer få stoppe. Vår felles fremtid er for viktig til å felles på akademisk fornærmelse.
Figur 2
Mye av kritikkgrunnlaget til Holmøy og Slettebø kommer ut fra bruk av figur 2 i boken. Denne er fra Maddison-databasen. Illustrasjonen viser seg å ha ulike tall, enn de SSB selv bruker som grunnlag for å tolke Norges økonomiske utvikling over de siste tiår. Utfordringen er bare den at Bech Holte kun har brukt denne figuren som en illustrasjon tidlig i boken. Ingenting av bokens øvrige innhold viser til noen av tallene i figur 2. Til tross for at SSB-forskerne er klar over dette, skriver de ulike debattinnlegg som tar utgangspunkt i at Bech Holte har benyttet disse Maddison-tallene i resten av boken, og derfor må Bech Holte kanselleres i debatten! Dette er skammelig og uredelig debatteknikk, og i grunn en uforståelig aggresjon fra økonomene sett i et perspektiv ut fra hvor viktig debatten er for Norges økonomiske fremtid.
Bech Holte innrømmer feil
Martin Bech Holte har innrømmet diverse småfeil i boken, som han sier skal rettes opp. Figur 2 byttes sikkert ut til noe mer representativt for akademikerne. I tillegg er det så vidt artikkelforfatteren har fått med seg noe uenighet om hvordan boligformue beregnes i Sverige i motsetning til Norge. Helt klart viktig at en faktabok inneholder mest mulig korrekte fakta, og det skal gis skryt til Bech Holte for korrigeringer. Vi skal likevel ikke glemme at det i de fleste utgivelser vil snike seg inn noen faktafeil. Det er ikke uvanlig. Vi kan ikke drepe viktige debatter av den grunn, som det virker som mange økonomer ønsker å oppnå. Selv med noen tall, eller faktafeil, må vi som samfunn ta debatten om vår økonomiske bærekraftige fremtid på alvor! Ellers kan det gå oss ille. Christer Dalsbøe, medgrunnlegger av Braver, samt mannen bak den virale sangen «Don’t come to Norway» har skrevet et forsvar av Martin Bech Holte i Nettavisen. Det må også påpekes at Bech Holtes bok er godt skrevet. Den er skrevet folkelig for massene, der av også de gode salgstallene. Dette burde samfunnsøkonomene ta med i betraktning før de forsøker å drepe en særdeles viktig debattbok.
Les også: Er vi for rike?
Inspirasjon fra Sverige
Martin Bech Holte viser i sin bok ofte til dag 1 og dag 2 politikere. Og dag 1 og dag 2 samfunn. Kort fortalt kan vi si at det skjer skapelse og kreativitet under et dag 1 samfunn, mens i dag 2 samfunnet lever man på laurbærne av dag 1, og det går dårligere for samfunnet som helhet. Denne situasjonen endte man opp i på 70-tallet i Sverige, hvor blant annet skattebelastningen ble så stor at de store næringsdriverne måtte flykte ut av landet. Litt likt som i Norge for tiden. Det ble så ekstremt i Sverige at også politikerne til slutt forstod dette. Fra rundt år 2000 og ut i 7-8 år, forandret man det økonomiske skattespillet totalt. Disse trendene tar selvsagt lang tid å snu, men det er verdt det når man ser at de store næringskreftene kommer tilbake igjen. Tidligere har vi intervjuet Lars Petter Thorwaldsson, han har vært både LO-leder og næringsminister i Sverige. Han påpekte viktigheten av et bredt skatteforlik, også for Norge. Dersom man skal få fremgang i næringslivet igjen. Slik gjorde man det i Sverige, og det er ingen grunn til at vi ikke skal funne følge deres vinnerformel. Utfordringen er heller her i Norge å få politisk enighet om skattepolitikk over blokkene.
Utenlandske investorer skremmes ut
Med den posisjonen Oljefondet har fått, og de absurd høye summene som svirrer rundt, er det vanskeligere for norske myndigheter å bruke av den bingen, uten å risikere inflasjon. Derfor er det viktig at vi ikke skremmer bort utenlandske investorer i Norge. Dette skjer i stort monn for tiden, med plutselige skatte- og grunnrentevedtak, over natten, med tilbakevirkende kraft! Dette er useriøs politikk, og gir ikke forutsigbarheten enhver investor har behov for. Blackrock, et av verdens største investeringsselskaper solgte sine to vindparker i Norge, når regjeringen over natten bestemte seg for innføring av grunnrente. Når politiske vedtak skremmer bort næringsliv, da er de samme vedtak feil vedtak.
Les også: Kontrolleres statsregnskapet godt nok?
Skummel lek med tall
I 2023 stod utlandet for 67% av finansiering av alle utestående selskaps obligasjoner i Norge. De stod for 51% av samlet finansiering av norsk bank- og kredittvesen, for å nevne noe. Det skal ikke så alt for mye grubling til for å tenke at denne leken med skatt og betingelser endret over natten kan slå feil ut for oss i Norge. Hva skjer om utenlandske investorer får nok av vår bananrepublikk-oppførsel og rømmer landet de og? Regjeringen har frem til nå lekt med den politiske ilden, og fremtiden til nordmenn! Enhver regjering i Norge bør gjøre hva den kan for å legge til rette for både norske investorer og utenlandske investorer. Rundt halvparten av de rikeste norske investorene har regjeringen allerede skremt ut av landet, hvor trygge er vi på å få beholde de viktige utenlandske investorene fremover?
Handelsbalansen er utsatt
Som påpekt i «Landet som ble for rikt», er Norges handelsbalanse med utlandet svært utsatt. Tar man bort olje- og gassinntektene er den ekstremt utsatt. Siden krigen i Ukraina har handelsbalansen økt positivt for Norges del, men denne skyldes kun fordi vi har dekt opp for gassbehovet europeerne har hatt, for å kunne kutte ut kjøp av russisk gass. Krigen tapper hele verdensøkonomien betydelig, og selv om det er mye støy rundt Donald Trumps «samtaler» med Vladimir Putin, for en fred i Ukraina, er det vel ingen tvil om at krigen må ta slutt i løpet av ikke alt for lang tid. Da vil Norges handelsbalanse mot utlandet igjen synke dramatisk. Jeg kan ikke se noen bedring med det første heller, da skattepolitikken i Norge medfører svært lite sannsynlig å se utvikling av store bedrifter her til lands. Unicorns (selskaper med over 1 milliard dollar i omsetning), finnes nærmest ikke i Norge. Slike selskaper skattes for mye til å bli værende i Norge.
Viktig politisk debatt
Det er å håpe at våre nasjonale politikere har mer stødighet til grunn, enn våre økonomer her til lands. Det er viktig at politikerne tar debatten Martin Bech Holte legger opp til på alvor. Den må for enhver pris ikke avvises grunnet økonomenes rop om feil bruk av statistikk og tall. Vi vet at fødselsraten i Norge, i likhet med vesten for øvrig, synker, samtidig som vi alle lever lenger. Det blir altså færre arbeidstakere tilgjengelig for fremtiden til å ta vare på landets syke og gamle. Dette vet vi blir kostbart. Vi vet også at vi ikke kan forvente oljeinntekter til evig tid i statskassen. Derfor vet vi at debatten er viktig. Den må tas før utviklingen går for langt. Jeg håper politikerne er fremsynte nok til å ikke la seg skremme av noen fornærmede økonomer.
Hva med Ida Wolden Bache?
Martin Bech Holte dekker sine syn på de to foregående lederne av Norges Bank, Svein Gjerdrem og Øystein Olsen i boken. Han har ulikt syn på hvilken jobb de har gjort på vegne av Norge. Det jeg er mer nysgjerrig på, er hvilket inntrykk Martin Bech Holte sitter med av dagens leder av Norges Bank, Ida Wolden Bache. En liten antydning, i én setning er å spore, om en svak leder. Dette er ikke nok til å tolke vurderingen i et større bilde. Personlig er jeg usikker på Norges offisielle økonomiske politikk. Må virkelig hundretusenvis av norske hjem tappes fullstendig for både penger på konto og mat på bordet, for å få kontroll på inflasjonspresset? Eller kan man tenke nye tanker, som f.eks pegging av den norske krona mot Euro?
Kreativ ødeleggelse vanskelig
Joseph Schumpeters teorier rundt kreativ ødeleggelse (creative destruction) har beskrevet næringsutvikling på en god måte over mange år. Når en idé, eller et produkt havner i bakevjen, handler kreativ ødeleggelse om nye produkter og idéer som tar over plassen for det som forsvinner ut. Og som løser utfordringer eller behov på en bedre, eller raskere, eller billigere måte. Dette er utvilsomt et gode ved kapitalismen. Når det offentlige er stadig mer involvert i det private næringsliv, gjennom subsidier og tildelinger, for eksempel på batterifabrikker, som er dødfødte investeringer, vil kreativ destruksjon ikke få de betingelsene som behøves. Dette er trist, fordi folks skattepenger benyttes til å forlenge dødfødte prosjekter, som heller bør vike plass til andre og nye kreative idéer. Dette beskriver Bech Holte som privilegiekamp en stat skal holde seg for god til. Markedet bør få kjempe fritt uten påvirkning fra statlige forhold. I min tolkning er dette mer «rent-seeking», eller kompiskapitalisme om du vil. Tildelinger kan fort sendes til kjentfolk, og det beste er om vi heller bruker penger til å redusere skatter i næringslivet generelt, fremfor å forfordele penger til prosjekter som burde klare seg under markedets egne betingelser.
Fremtiden er for viktig til å avvise Martin Bech Holte
Selv om økonomer forsøker å diskreditere Martin Bech Holte, er det utrolig viktig at debatten tas videre i de seriøse politiske miljøene. I 2013 brukte Norge og Danmark omtrent samme utgifter av statens BNP, rundt 56%. I 2024 har vi plutselig et gap mellom nasjonene på hele 15%! Danmark har redusert sine utgifter til 47%, mens Norge har økt til 62%, og ingenting tyder på en utvikling som vil redusere denne, tvert om. Slik kan ikke utviklingen fortsette, da det ikke vil være bærekraftig på sikt. Det er til slutt grense for hvor stor staten kan bli i andel utgifter. Det må være det private initiativ som utvikler teknologi og arbeidsplasser, det kan ikke være blant statens hovedoppgaver.
Statsbudsjettet bare øker
Overføringene fra statsbudsjettet øker hvert år, veldig mye. Alt fra kultur, bistand, batterifabrikker, you name it, det finnes snart ikke grenser for hva som er med som egne poster på statsbudsjettet. Økonomiske fiaskoprosjekter som Fornebubanen, Regjeringskvartalet osv. alene kostet 200 milliarder kroner på året 2022. Dette er hinsides enhver fornuft. Vi ender til slutt opp med en politikerskare som har som jobb å tildele penger, fremfor å prioritere mellom prosjekter. Dette kan ikke være riktig vei for fremtiden.
Sløsingen må kuttes
Politikken er dessverre særinteressenes domene. Det betyr at alle i samfunnet har noe de krever penger til. Det er upopulært for politikerne å nekte interessegruppene penger. Da mister man stemmer i valg. Snart må denne trenden snu. Med Sløseriombudsmannen Are Søberg, podcaster Wolfgang Wee og TikToker Sindre Wiig Nordby er muligens endring på gang? Sløsing som tema blir stadig mer populært blant folk. Kan man kanskje håpe at den statlige sløsingen vil få fokus under valgkampen i sommer og høst? Martin Bech Holtes bidrag til debatten bør og tas på alvor, og det er å håpe at stortingsvalget i september vil gi plass til mange fremtidssynte politikere på Løvebakken.
Mål om dag 1-samfunn
Om vi skal følge Martin Bech Holtes omtale av Norge, som dag 1-samfunn som har gått over til dag 2, må målet selvsagt være å søke seg tilbake igjen til de gode tidene. Man kan selvsagt ikke skape gammel storhet igjen, men vi kan legge til rette for fremtidig storhet igjen. Dette gjør våre politikere ved å legge til rette for lavere skatter (både privat og næring), mindre lover, regler, og ikke minst mindre regulativer og byråkrati, for å få fart på innovasjonen igjen. Hva morgendagens teknologi bringer kan kun fremtiden vise, men den kommer ikke om vi henger igjen i dag 2-sumpa.