UKENS LEDER
At LO har begynt å flørte med et autoritært og særdeles næringsfiendtlig parti, var både overraskende og uventet. Dette skaper en ny dynamikk i den kommende valgkampen, og den dynamikken er ikke av det gode.
LO har i sannhet kvesset knivene i sin nærmest fanatiske iver for å få venstresiden til å vinne valget i høst. De av oss som håpet at den neste LO-lederen skulle bruke en mindre konfronterende og splittende retorikk, ble ikke bønnhørt. Mens Peggy Hessen Følviks berømte utsagn «Vi skal ta de rike» står igjen som et testamente for den skarpe venstredreiningen til LO, har den nye LO-lederen Kine Asper Vistnes ikke skuffet i så måte. «La oss gruse høyresiden!» uttalte hun i god Martin Tranmæl-ånd, og mante frem et nesten eksistensielt ønske om at venstresiden måtte vinne koste hva de koste vil, selv om en ny Støre-regjering blir nødt til å belage seg på parlamentarisk støtte fra kommunistene i Rødt, noe vi i Dinbedrift har advart kraftig mot. Vistnes tydeliggjorde dette ved å annonsere at Rødt heretter skal få en solid slump penger fra LO for å sikre rødgrønt flertall i høst. Dette til tross for at LO kort tid før denne anonnseringen hadde avvist at de kom til å gi penger til Rødt.
Gerhardsen-nostalgikere i Fagforbundet jublet sikkert over denne nyheten i en ideologisk rus over at en ny rød regjering vil bety at Rødt vil kunne farge politikken med et solid strøk rødmaling. Vi som derimot er opptatt av at arbeidstakere i Norge faktisk skal ha en jobb å gå til, grøsser over tanken. Partiet Rødt har nemlig ingen næringspolitikk overhodet, da de i bunn og grunn ikke ønsker privat eierskap i samfunnet. Ideelt sett skulle nok staten drevet alt fra hundefrisører til transportfirmaer – men dette sier de riktignok ikke høyt. Men de går så langt som å mene at forsikringsselskap, banker og apotek skal underlegges fullstendig statlig kontroll og styring. De ønsker en planstyring av økonomien i god gammel sosialistisk ånd, der politikerne skal ha hånden på rattet over produksjonen i alle ledd.
Vi som har åpnet noen historiebøker i ny og ne, vet at dette er veien til katastrofe, brødkøer og elendighet. Men for LO er det viktigere at den nye statsministeren heter Jonas Gahr Støre, enn at man heller omfavner ansvarlig økonomisk politikk og en konsensus-basert og forutsigbar politikk som gir stabilitet i en urolig tid. Det hjelper lite at finansminsteren heter Jens Stoltenberg, hvis han blir tvunget til å føre Rødts radikale og anti-demokratiske politikk. Ja – privat eierskap er faktisk et av det tydeligste tegnene på et liberalt demokrati, fordi det bidrar til maktspredning i samfunnet. De som ønsker å overføre makt og kapital fra det sivile samfunnet over til statsmakten, bidrar til å uthule demokratiet.
For næringslivet i Norge betyr denne voldsomme venstre-dreiningen til LO at det kommende stortingsvalget faktisk blir et være eller ikke være for bedrifter som skaper verdier her til lands. De som har vært frustrert over LO sin næringsfiendtlige retorikk de siste fire årene, samt de massive skatteøkningene til Støre-regjeringen, har kun fått en forsmak på hva som er i vente hvis Rødt får være med å bestemme styringen av landet. Det får så være at Solberg-regjeringen i sin tid ikke levde opp til forventningene mange hadde. Borgerlig flertall er en absolutt nødvendighet for den videre overlevelsen til tusenvis av små- og mellomstore bedrifter her til lands.
LO og venstresiden sliper sine sigder og herder sine hammere. Da er det på høy tid at borgerlig side også skjerper seg i de korte månedene frem til september. Høyres «ingen slagord» blir for tamt. Nå må det kraftigere lut til.
