REDAKTØRENS LEDER
Det røyner på for mange små- og mellomstore bedrifter etter at Høyre strødde salt i såret på næringsdrivende over hele landet. Vil bedriftene glemme Høyres svik?
«Dette går ikke lenger. To-tre måneder til med disse prisene, så må jeg slå selskapet konkurs».
Disse ordene tilhører en fortvilt daglig leder for et lite anleggsfirma jeg besøkte i forrige uke. Etter at dieselprisene føk til været 1. september, har det virkelig blitt faretruende for svært mange bedrifter og aktører – særlig innen anleggsbransjen, transportbransjen, byggebransjen, fiskeri og landbruk.
Nå varsler disse næringene varsku – mange anleggsbedrifter er låst i offentlige kontrakter og anbud, og har ikke mulighet til å justere prisene i takt med de enorme mer-kostnadene de får når drivstoff har blitt så mye dyrere. Dette kommer såklart på toppen av alle de andre vanskelige faktorene som har plaget norsk næringsliv i årevis – noen skyldes geopolitiske omstendigheter internasjonalt, men en god del er et resultat av villet politikk fra det rødgrønne flertallet som har styrt landet siden 2021.
Det ene etter det andre har rammet næringslivet som perler på en snor: ekstreme strømpriser, økning i drivstoffutgifter, høyere renter, økte skatter, svakere økonomi og inflasjon. Så kom krigen i Iran, som presset oljeprisene til værs. Stortingsflertallet ønsket å skjerme folk og næringsliv ved å fjerne avgiftene med 4-5 kroner per liter på bensin og diesel. I løpet av sommeren falt riktignok oljeprisen såpass at drivstoff på et tidspunkt ble svært billig. Dette fikk nok Høyre til å angre på at de ble med på avgiftskuttet, og de tenkte nok at denne situasjonen ville vedvare og at det dermed ikke lenger var behov for lettelsen. De varslet at de ikke kom til å bidra til å forlenge kuttet. Men i løpet av august, begynte oljeprisen å stige dramatisk igjen, og dermed viste pumpene rundt 25 kroner literen. Deretter kom avgiftene tilbake, og pumpeprisen nærmer seg 30 kroner flere steder i landet. Bedrifter og privatpersoner over hele landet roper varsku.
Her kunne Høyre oppført seg som voksne mennesker og innrømmet at de feilberegnet markedet.
«Vi trodde oljeprisen ville roe seg, så vi mente det var greit å gjeninnføre avgiftene, men nå ser vi at situasjonen er tilbake der det var i mars, så vi ønsker å videreføre avgiftskuttet vi bidro til i vår», kunne de sagt.
De hadde en gylden sjanse til å slå to fluer i en smekk. Partiet hadde vist for velgerne sine at de fremsto ansvarlige, men samtidig innsett realitetene da oljeprisen steg igjen. De hadde både klart å vise ydmykhet, standhaftighet og næringsvennlighet.
Høyre valgte heller en dogmatisk holdning som i bunn og grunn handler om en ideologisk overbevisning om at drivstoff skal være dyrt på bakgrunn av det grønne skiftet. Dette tør riktignok ikke Høyre å si høyt akkurat i disse dager, men alle vet at dette har sitt utspring i Høyres sterke motvilje mot fossile kjøretøy. Dette på bakgrunn av partiets våte drøm om å bli det nye CDU som skal vinne det politiske sentrum i Norge. Høyres drømmeregjering består av dem selv, Venstre, MDG og kanskje til og med Ap. Deres egne interne høyreside, samt distrikts-velgerne, blir drevet rett i fanget til FrP.
Partileder Eriksen uttalte til TV2 at næringslivet har behov for forutsigbare rammebetingelser. Tomme ord. Et varig avgiftskutt kunne i aller høyeste grad vært en slik forutsigbar rammebetingelse. At staten tar litt færre penger fra folk og næringsliv er ikke en krisepakke, slik Eriksen og Høyre fremstiller det, ei heller en gave fra staten. Det er penger de lar være å kreve inn. Det burde Høyre støtte. Men de er for opptatt av å ri den grønne bølgen sammen med regjeringen og deres støttepartier (med unntak av Senterpartiet).
Eneste trøst er at det foregår et voldsomt internt opprør internt i Høyre. Over 60 lokallag har sendt inn protestbrev til ledelsen, og disse lokallagene har nå dannet sin egen slags fraksjonsgruppe innad i Høyre som de har kalt Blått Distriktsnettverk. Disse skal forsøke å overtale den urban-liberale ledelsen i å gjøre noe med avgiftene. Det bør fortelle alle at det er store motsetninger mellom en topptung ledelse og grasrota i Høyre – særlig i distriktene. Men ledelsen står på sitt, og virker ikke interessert i å lytte.
I mellomtiden vil den ene bedriften etter den andre med stor sannsynlighet gå dukken. Dette skjer mens Høyre kaldt betrakter det hele fra toppen av Høyres Hus – midt i Oslo sentrum. Man kan bli uvel av mindre.