En internasjonal studie fra 2022 – The Wealth Gap in Fairness Preferences: Evidence from America’s Top 5% – kaster nytt lys over hva som egentlig former de rikestes holdninger til skatt og omfordeling. Studien, publisert i tidsskriftet Nature Human Behaviour og utført av forskere fra Harvard University, Kiel University, University of Bonn og Karlsruhe Institute of Technology, undersøkte de fem prosent rikeste husholdningene i USA. Den peker på et interessant skille: Det er ikke nødvendigvis de rikeste som er mest imot skatter, men de som har bygget rikdommen selv.
Self made millionaires og de født rike
Forskerne fant at de såkalte self made millionaires – personer som har tjent sin formue uten arv – i langt større grad enn andre aksepterer økonomiske forskjeller og motsetter seg politiske tiltak for omfordeling. De som derimot har arvet sin rikdom, viser holdninger mer på linje med befolkningen ellers.
Studien peker på et psykologisk mønster: De selvgjorte tenderer til å overføre sin egen livshistorie til samfunnet som helhet. De tolker sin fremgang som bevis på at sosial mobilitet er mulig for alle, og mener derfor at ulikhet er rettferdig. For de arvede er opplevelsen en annen – de har ikke «kjempet seg opp», og ser derfor mindre grunn til å forsvare store forskjeller.
Norske paralleller
Denne dynamikken har klare paralleller i norsk politikk. Nikolai Astrup, en av Høyres mest formuende politikere, er født inn i en familie med betydelig arv og representerer dermed det forskerne omtaler som «born rich». Han har en anslått formue på rundt 500 millioner kroner, men regnes samtidig som den av de tre mulige Høyre-lederne som er mest villig til å inngå kompromiss med Arbeiderpartiet i skattedebatten og bidra til et bredt skatteforlik.
Henrik Aasheim og Ine Eriksen Søreide, som har bygget karrierene sine fra mer ordinære kår, representerer i noe større grad den «self made»-profilen, selv om de bare er blitt godt betalte politikere. Hvis forskningen stemmer er de de skattelette-vennlige alternativene, skjønt hva de egentlig mener om dette er vanskelig å tolke. Høyres lederkandidater driver i liten grad valgkamp på å profilere forskjellene i hva de står for og er dyktige til å snakke i generelle termer.
Vestkantens sønner
Også på venstresiden finner vi eksempler som illustrerer sammenhengen mellom bakgrunn og politisk ståsted. Jonas Gahr Støre vokste opp i en velstående vestkantfamilie. Hans formue har en spesiell historie, beskrevet av historikeren Aage G. Sivertsen i boken Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene. Sivertsen skriver at Støres morfar, Johannes Gahr, som direktør ved Jøtul under andre verdenskrig, samarbeidet tett med den tyske okkupasjonsmakten og solgte ovner og feltkjøkken til Wehrmacht – noe som bidro til å legge grunnlaget for familieformuen.
Støre har hevdet at morfaren også var motstandsmann, men Sivertsen sier han ikke har funnet dokumentasjon på det. Støre arvet midler på 1970-tallet. I dag har han en formue på om lag 65 millioner kroner, samtidig som han fremstår som en sterk forsvarer av høy grad av omfordeling.
Jens Stoltenberg, også oppvokst på vestkanten, hadde en annen bakgrunn. Faren Thorvald bygget sin karriere i diplomatiet og politikken, og var mer en «self made» mann. Det ga sønnen et oppvekstmiljø preget av trygghet, men ikke arv. Jens Stoltenbergs syn på skatt og sosial balanse har derfor ord på seg å være mer moderat. Det er dog vanskelig å skille mellom hva Stoltenberg selv mener og hva han gjør fordi han er omgitt av skattevennlige samarbeidspartnere.
Et mønster som gjentar seg
Forskningen utfordrer den enkle forestillingen om at rikdom automatisk fører til skatteskepsis. Den viser tvert imot at motstanden mot omfordeling ofte kommer sterkest fra dem som selv har bygget formuen sin – ikke fra dem som har arvet den. Erfaringen av å ha kjempet seg opp ser ut til å skape et behov for å rettferdiggjøre ulikhet, og dermed en motvilje mot at staten skal gripe inn.