KOMMENTAR
Når prisene stiger, snakker politikerne gjerne om inflasjon som et “nødvendig onde” eller et midlertidig symptom på internasjonale forhold. Men i realiteten er inflasjon langt mer enn en økonomisk størrelse. Den er en skjult skatt – en stille overføring av verdier fra privat sektor til staten, fra sparere til låntagere, og fra arbeidende mennesker til byråkratiet.
En skatt uten vedtak
Milton Friedman kalte inflasjon “taxation without legislation”. Det uttrykket er like treffende i dag som da han sa det. Inflasjon reduserer kjøpekraften til pengene vi allerede har tjent, uten at Stortinget trenger å vedta en eneste skatteøkning. En krone som beholdes i banken taper verdi hver måned, og de som prøver å være ansvarlige, spare og bygge kapital, straffes. Samtidig reduseres statens reelle gjeldsbyrde, og budsjettbalansen pyntes på uten at noe egentlig er forbedret i økonomien.
Statens inflasjonsgevinst
Denne mekanismen har et navn i økonomifaget: seigniorage. Det er inntekten staten får ved å utstede penger som gradvis taper verdi. Jo mer pengetilførsel, desto større blir denne inntekten. IMF har i flere tiår omtalt seigniorage som en form for budsjettfinansiering uten lovvedtak – en inflasjonsskatt. Det er elegant, fordi det er usynlig. Ingen stemmer over det, ingen ser det på lønnsslippen, men den merkes likevel når mat, strøm og forsikringer blir dyrere, og sparepengene kjøper mindre for hvert år.
Hvordan inflasjon undergraver reell verdiskaping
Når prisnivået stiger, taper alle som har kontantbeholdninger eller nominelle fordringer. Det gjelder særlig små og mellomstore bedrifter, som ofte må holde likviditet tilgjengelig til lønn, skatt og innkjøp. Disse pengene taper realverdi mens de står på konto. For en liten bedrift med trange marginer er det nok at inflasjonen holder seg over tre prosent i noen år for å spise opp det meste av overskuddet. Samtidig vrir inflasjonen skattesystemet. Nominelle gevinster beskattes som om de var reelle, mens avskrivninger og kapitalkostnader taper verdi. Slik beskattes inflasjonsillusjoner, og investeringslysten svekkes.
Et politisk problem, ikke et naturfenomen
Inflasjon fremstilles ofte som en naturkraft – noe som bare “skjer”. Men inflasjon er et resultat av politikk. Pengepolitikk, budsjettpolitikk og skattesystem virker sammen og avgjør hvor mye verdien av pengene våre svekkes. Når myndighetene fører ekspansiv politikk samtidig som produksjonskapasiteten er presset, er resultatet forutsigbart: mer penger, færre varer, høyere priser. Staten vinner, fordi den får merverdi på nominelle inntekter og lavere realverdi på gjeld. Innbyggerne taper.
Hvorfor SMB rammes hardest
For små og mellomstore bedrifter er inflasjon spesielt ødeleggende. De har sjelden styrke til å indeksregulere kontrakter eller flytte kapital ut av landet. Mange sitter fast med faste priser og stigende kostnader. Inflasjonen fungerer dermed som en direkte overføring av verdier fra private eiere til staten, som får høyere inntekter via moms og arbeidsgiveravgift på oppblåste nominelle tall. Samtidig mister bedriftene evnen til å investere. Det er dette som gjør inflasjon til en skjult skatt: den er ikke progressiv, den rammer ikke ulikt etter evne – den rammer etter svakhet.
Veien videre – politisk ansvar for pengeverdi
Å bekjempe inflasjon handler derfor ikke bare om rentesetting, men om rettferdighet og økonomisk moral. Norge trenger et skattesystem som er inflasjonsnøytralt, med justering av skattegrunnlag og avskrivninger etter prisnivå. Offentlige kontrakter må indeksreguleres slik at leverandører ikke bærer hele realprisfallet alene. Og viktigst: politikerne må slutte å behandle inflasjon som en hendelse uten ansvar. Den er et resultat av politiske valg – og den fungerer som et av de mest effektive skattegrepene i moderne tid.
Inflasjon er ikke bare dyrtid. Den er et systematisk tap av kjøpekraft, en overføring av verdier og et redskap som lar staten tappe privat sektor uten debatt. Når prisveksten holder seg over målet, er det ikke markedet som feiler – det er politikken som gjør det. Å erkjenne inflasjon som en skjult skatt er første steg mot å gjenreise tilliten til pengeverdi, sparing og arbeid.
