Kronikk av Karl-Anders Grønland, advokat og styreleder SMB Norge
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
En ideologisk skillelinje i politikken går mellom de som tror på at verden er et nullsumspill, dvs. at ingen kan få det bedre uten at andre får det verre, og de som tror at vi kan få det bedre for alle samtidig. Når det en gang ble sagt at «Vi er alle i Norge sosialdemokrater» så henspilte dette på blant annet troen på at de fattigste kan få det bedre uten at de rikeste får det dårligere. I næringspolitikken betydde det at de små og mellomstore bedriftene kunne få det bedre uten at dette svekket de største bedriften eller det offentlige i Norge.
Tradisjonelt gikk denne skillelinjen mellom Arbeiderpartiet og andre partier til venstre for Arbeiderpartiet. Under Jonas Gahr Støre har Arbeiderpartiet beveget seg i praktisk politikk bort fra tankegangen om at vi løfter oss sammen til at de fattige ikke kan bli rikere uten at de rike blir fattigere ved å betale mer slik at det blir fordelingspolitikk. Hvordan denne endringen preger den politiske dagsorden ser vi daglig. og jeg vil illustrere den med noen eksempler.
I et land hvor 1 % betaler 11 % av skattene og 10 % betaler 25-30 % av skatt på arbeids- og kapitalinntekter, er det for Arbeiderpartiet ikke noe problem at de som betaler mest drar til Sveits i stedet for å gjennomføre endringer slik at de blir. Siden det som skal fordeles er et nullsumspill, så da blir det ikke mindre å fordele ved at de drar, fordi i sosialistenes og i andre nullsumspillstroendes verden, så er jo det som skal fordeles totalt konstant.
Hvis det ikke var slik som beskrevet i avsnittet, så ville sosialistene være bekymret for at de som betaler mest drar og gjør kaken som skapes i Norge mindre og i stedet fått de og andre som øker kaken ved å betale mer enn de bruker fra det offentlige til enten å bli eller komme (tilbake) hit.
Når en som betaler 300 millioner i skatt drar fra en kommune med 30.000 innbyggere, så er ikke de som tror på et nullsumspill bekymret nok til å gjøre endringer slik at han kan ombestemme seg og unngå at det blir 10.000 kroner som må tas gjennom skatteøkninger for hver av de som blir igjen eller i velferdskutt. Sosialistene forsøker hele tiden å unngå dette ved å sende regningen til det gjenværende næringslivet som får økt regninga ved å bli her. Det betyr lite at dette gjør det enda mer fristende for enda flere å dra. Kaka som skal fordeles er jo for nullsumspillstroende den samme, så det å finne en løsning som gjør at de som drar kan bli igjen er jo ikke meningsfylt, selv om vi andre vet at dette ville ha gitt sterkere bedrifter og nye næringslivssatsinger i Norge.
Den samme innfallsvinkelen finner du på sosialistenes og nullsumstilhengernes syn på formuesskatten.
Alle som driver en bedrift, vet at overskuddet som er i en bedrift skal gå til både å investere i fremtiden og gi en rente til de som har investert i bedriften. Siden en krone ikke kan brukes samtidig til begge ting, så er det for de som tror på at det er et nullsumspill helt uproblematisk å tvinge bedriftene til å måtte redusere penger til å investere i fremtiden ved å pålegge en «ekstra rente» gjennom formuesskatten. Ressursene som finansierer velferdsstaten, er jo den samme uansett om bedriftene har penger til å utvikle seg for fremtiden eller lar være. Det er for sosialistene og de nullspillstroende bare et spørsmål om hvem det er mest rettferdig at plukker opp regninga.
Når Sverige innførte karensdager ved sykefravær så fortelles det at dukket opp på Volvofabrikken 500 ansatte flere enn det var arbeidsoppgaver til. Ingen tvil om at samfunnet fikk flere til å øke den kaka for næringslivet som finansierer velferdsstaten.
Når en nullspillstroende leser dette så tenker han/hun på dette som at har utnytter kapitalisten arbeidere ved å tvinge de på jobb når de er syke. I stedet burde man se på dette som en mulighet ved at det er det mennesker som kunne brukes til produksjon eller for å gjøre oppgaver i offentlig sektor som ikke løses i dag, i stedet for å være en kostnad for bedrifter eller NAV som jo også finansieres av bedrifter og innbyggere.
Når de hører om kutt i offentlig sektor eller å redusere skatten fordi flere da vil ønske å bidra, så er alltid spørsmålet hvilke tilbud man skal slutte med. Begrunnelse for dette automatiske svaret er jo at summen av hva som kan tilbys er jo uansett et nullsumspill og kaka blir den samme uansett.
Det retoriske spørsmålet som ikke besvares blir da hvorfor har levestandarden i verden hele tiden blitt bedre. Hvorfor har vi en bedre levestandard i verden i dag enn for 10, 50 eller 100 år siden?
Spørsmålet i dagens politiske debatt som ikke besvares, er hvorfor de som tror verden er et nullsumspill ikke er bekymret for at veksten i det private fastlands-Norge ikke bare er lavere enn landene rundt oss med null komma noe, men tvert imot er fornøyd med økte offentlige investeringer og kaller dette en vellykket økonomisk politikk som næringslivet og innbyggerne betaler for.
