Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Av:
Runar Wiksnes, sjefanalytiker, Virke
Brage Baklien, seniorrådgiver politikk, Virke
Formuesskatten kan virke liten. Likevel opplever mange norske eiere den som en stor belastning. Hvordan henger dette sammen?
Mens vanlige skatter er som å betale staten litt av lasset på kjerra, er formuesskatten som å betale med deler av kjerra. Inntektsskatt trekkes fra lønnen når den betales. Selskapsskatten betales med en andel av inntektene som strømmer inn i selskaper. Formuesskatten, derimot, er skatt på penger som står stille. Den må betales selv om bedriften ikke tjener penger. Det skiller den fra andre skatter. Da må eierne skaffe penger selv. De kan for eksempel ta opp lån eller selge seg ut til eiere i utlandet som ikke har samme skattebelastning.
Dette har allerede fått konsekvenser. Flere norske eiere har flyttet ut av landet. På få år har utenlandsk eierskap i de største norske formuene økt fra 24 til 51,5 prosent. Andre land har valgt en annen løsning. Sverige, Danmark og Finland har fjernet formuesskatten. Det har gjort det enklere å bygge opp selskaper der. Ta Sverige som eksempel. Svenske Spotify var verdt rundt 375 milliarder kroner før det hadde levert et eneste år med overskudd. I dag er selskapet lønnsomt, og verdt nesten 900 milliarder kroner. Selskapet ville neppe blitt startet i Norge, fordi eierne måtte ha tatt ut penger selv om selskapet ikke tjener nok til å dekke formuesskatten.
Skattekommisjonen skulle rydde opp, men har ikke blitt enige om å fjerne formuesskatten. Nå er det regjeringen som må foreslå en løsning på denne knuten, og partiene på Stortinget som må følge opp. Hvert år uten en løsning er et år der norske eiere velger Stockholm fremfor Stavanger.