Leserinnlegg av Ragnhild Skjævestad, nestleder, SMB Norge
Hvis man hører på politiske debatter og leser norske aviser, kan man lett få inntrykk av at norsk næringsliv får mye støtte, og at norske eiere av den grunn bør beskattes mer.
Det er riktig at staten, Innovasjon Norge og kommunene har støttet enkelte bedrifter med betydelige beløp. Det er også sant at enkelte bedrifter har lange og gode kontrakter for levering av strøm.
Men flertallet av bedriftene i Norge har ingen slike fordeler. De har de siste årene faktisk opplevd det motsatte: De får lite hjelp, men betaler mer og mer til stat og kommune i skatter og avgifter, samtidig som kravene til å drive virksomhet, ivareta miljø og ansatte og følge stadig strengere reguleringer har økt betydelig.
Dette skjer samtidig som konkurransen er blitt global. Krisene har ført til større uforutsigbarhet, svingninger i valutakurser, økte renter og kraftig inflasjon.
Det er utrolig at vi har godtatt at Norge har gitt fra seg et av våre viktigste konkurransefortrinn: billig og forutsigbar strøm. Politiske beslutninger har endret rammebetingelsene for næringslivet, uten at næringslivet selv har hatt avgjørende innflytelse på beslutningene. Privat næringsliv, særlig i Sør-Norge, har virkelig blitt satt på prøve.
Nye beregninger lagt frem av finansministeren viser at staten har hatt samlede kraftinntekter på rundt 223 milliarder kroner i denne perioden. Samtidig viser tall fra bransjeorganisasjoner at norske strømkunder til sammen betalte hele 270 milliarder kroner mer for strømmen i fireårsperioden fra juli 2021 til juli 2025, sammenlignet med fireårsperioden før.
Med gode avtaler for større kraftkrevende industri og Norgespris for husholdningene er det SMB-segmentet som i hovedsak har tatt ekstraregningen som følger av de politiske valgene.
I samme periode har formuesskatten økt betraktelig. I 2015 ble det utlignet 12,7 milliarder kroner i formuesskatt. I 2020 var beløpet økt til rundt 17 milliarder kroner. I 2025 er det anslått at vi skal betale rundt 34 milliarder kroner i formuesskatt.
Det er en dobling på bare fem år og nesten en tredobling på ti år. Også her tar norske eiere av virksomheter en betydelig del av regningen.
Det er typisk norsk å gi så mange fordeler til noen at de som har ulempene, kommer til kort.
Det jobbes knallhardt for å sikre arbeidstakeren i Norge. Det er vel og bra, men vi bør også jobbe knallhardt for å beholde og stimulere bedriftseieren og gründeren som skaper arbeidsplassene.
Å drive virksomhet er å skape sin egen og andres arbeidsplass. Det er en viktig oppgave, men det er ikke bare dyrere å skape sin egen arbeidsplass enn å være ansatt – det innebærer også betydelig mer risiko. Hvor bærekraftig er det?
Vi leser om de som lykkes. Som selger og håver inn store pengesummer. Det er som i idretten – det er et fåtall som står på pallen. De fleste jobber i årevis, uten å få pallplassering eller store gevinster.
Det er ikke bare små og nyetablerte virksomheter som sliter. Konkursen i tradisjonsrike Askeladden Boats og nedleggelsen av Ulefoss Jernværk viser at også virksomheter med lange historier og sterke posisjoner kan komme under press.
Når bedrifter som har overlevd generasjoner får problemer, bør det være et varselsignal for oss alle.
Mister vi de store, påvirker det underskogen av virksomheter, svekker verdikjedene og grunnlaget for nye arbeidsplasser. Mister vi de små, vil de store mangle sine underleverandører. Vi er alle del av samme økosystem.
Med pandemien som bakteppe og med etterfølgende kraftige kostnads- og skatteøkninger er robustheten til norske virksomheter blitt vesentlig svekket.
Hvor langt skal det gå før byråkratiet og politikerne skjønner at man ikke kan fortsette å øke belastningen på bedriftene uten at det får konsekvenser?
Hvor mange milliarder er nok?