REDAKTØRENS LEDER
Midt i et budsjettkaos som savner sidestykke i min levetid, er Stoltenberg mistenkelig nok totalt fraværende fra den offentlige debatten. Mens Støre og hans underordnede må stå skolerett over denne enorme fadesen, velger Stoltenberg å dra på ferie for å understøtte lanseringen av hans nye bok. Åpenbart er strategien på Youngstorget å holde Stoltenberg unna stormen i størst mulig grad for å opprettholde hans nærmest mytiske status.
Dette budsjettkaoset er på randen av å være tragikomisk. Jeg skal ikke kjede leseren med å oppsummere det hele her – sakene er svært godt kjent. Men kjernen i saken er at regjeringen har blitt beskyldt for ren og bevisst løgn – en beskyldning som ligger langt inne i den svært så servile norske samfunnsdebatten. Dette massive mediepresset, kombinert med Senterpartiets trusler om ikke å møte til forhandlinger, har ført til at Arbeiderpartiet har blitt tvunget til helomvending samt hoste opp nærmere en milliard nye skattekroner for å gjeninnføre ´gratis´ ferger samt sletting av studegjeld for distriktsboende. Dette er jo nyheter vår finansminister Stoltenberg burde formidle til rikets innbyggere, men dengang ei. Han er øredøvende fraværende.
Jens Stoltenberg har jo smått begynt å få en slags mytisk status i Norge. Han var statsminister i åtte år, en jobb folk flest mente han gjorde tålelig bra. Mannen er kjekk å se til, sjarmerende som få og har en folkelig og bred appell. Og ikke minst var han NATOs generalsekretær i en svært dramatisk periode for alliansen. Trumps første presidentperiode der Stoltenberg fikk mye av æren for at USA fremdeles er medlem av NATO den dag i dag, og ikke minst Russlands brutale angrep på Ukraina der Stoltenberg sto i front for en felles vestlig allianse på Ukrainas side. Stoltenberg er dessuten en dyktig debattant, en kløktig retoriker og en god forhandler. For mange er han en slags norsk superhelt i samme liga som Haaland.
Med denne bagasjen har Stoltenberg nærmest manifestert seg som legemliggjørelsen av trygghet, stabilitet, ro og orden i en verden som beveger seg i en stadig mer kaotisk retning. Kriger på alle kanter, en noe uforutsigbar president i USA, kriser i flust, inflasjon, nød og elendighet. Det er lett å bli overveldet. Og det var nok derfor så mange nordmenn vendte tilbake til Arbeiderpartiet i flokker når Stoltenberg entret scenen i norsk politikk igjen. Det spilte ingen rolle at regjeringens politikk i det store og det hele forble den samme – her spilte trynefaktoren inn i stor grad; Stoltenberg kom heroisk tilbake til sitt fedreland for å hyrde sin flokk bort fra kaos og usikkerhet.
Det var nok derfor det var så viktig for parti-strategene på Youngstorget å understreke at Stoltenberg skulle forbli finansminister hvis de vant valget på nytt – bare slapp av! Han er med på lasset. Og det har også vært viktig å skjerme han fra de verste fallgruvene i den norske politiske debatten. Frustrerte velgere kan godt vende sitt agg mot Støre, men mange vegrer seg for å åpent kritisere Stoltenberg gitt hans stjerne-status. Derfor kan være grunnen til at vår finansminister ikke er særlig synlig i dagens tumulter rundt statsbudsjettet.
Hva tenker vi nå om dette? Vel, jeg er ikke særlig glad i glansbilder og gullkalver, så her er det på tide at finansministeren faktisk møter opp i debatter og står til ansvar for dette kaoset. Statsministeren har riktignok det øverste ansvaret, men finansministeren er det viktigste individet hva angår fremleggelsen av statsbudsjettet og debattene som oppstår i kjølvannet av det. Han kan ikke gjemmes bort, og dette er sannelig ikke tiden for å dra på boklansering. Nå skal Arbeiderpartiet i forhandlinger med fire partier der ingen vil selge seg billig. Da kommer statsmann Stoltenbergs forhandlingsteknikker til sin rett. Vi får håpe han dukker opp.
