En ny analyse på Norges Banks fagblogg Bankplassen forsøker å tette et kunnskapshull i norsk finansstatistikk: Hvem låner egentlig ut penger til norske, ikke-finansielle foretak – utover bankene? Forfatter Jin Cao beskriver hvordan myndighetene tradisjonelt har hatt svært god oversikt over bankenes utlån, mens informasjonen om utlån fra andre institusjonelle långivere er mer begrenset. I innlegget brukes et datasett fra Skatteetaten – «Saldo- og renteoppgaver for foretak» – til å kartlegge lån som foretak rapporterer i skattemeldingen.
To tredeler kommer fra norske kredittinstitusjoner – bankene tar det meste
Analysen tar utgangspunkt i SSBs kredittindikatorer (C2 og C3) og viser til at utlån fra ulike typer innenlandske utlånsinstitusjoner utgjorde rundt to tredeler av samlet kreditt til norske ikke-finansielle foretak per juni 2025. Resten av finansieringen kom fra obligasjonsfinansiering og utlån fra utlandet. Innenfor den innenlandske «institusjonskreditten» står bankene og deres tilknyttede boligkredittselskaper for mer enn 90 prosent av utlånet, ifølge innlegget.
Skattedata fra låntakersiden matcher mye av statistikken – men ikke alt
Et hovedpoeng i blogginnlegget er at skattedata kan brukes til å se utlån «fra låntakersiden», i motsetning til C2-statistikken som bygger på rapportering fra finansinstitusjonene selv. Ved å aggregere enkeltlån i skattedata og gruppere långivere etter samme sektorinndeling som C2, oppgir forfatteren at man kan matche om lag 90 prosent av institusjonelt utlån i C2. Avvikene forklares blant annet med at C2 inkluderer flere typer gjeldsinstrumenter, mens skattedata i hovedsak fanger opp direkte utlån.
Finansieringsselskapene er størst utenfor bank – men mye er leasing og factoring
Blant ikke-bank-långiverne framheves finansieringsselskaper som den største gruppen, med om lag 40 prosent av ikke-bank-utlånet. Samtidig peker innlegget på at en betydelig del av finansieringsselskapenes eksponering mot foretak er knyttet til leasing og factoring. Disse tjenestene inngår i liten grad som «direkte lån» i skattedata, og det gjør at skattedata alene kan undervurdere finansieringsselskapenes totale finansieringsbidrag. Innlegget viser også til at en stor del av finansieringsselskapene er banktilknyttet: Per 2024 var rundt en tredel tilknyttet banker, og beregninger basert på finansrapporter (ORBOF) tilsier at om lag 80 prosent av finansieringsselskapenes finansiering kommer fra banktilknyttede selskaper.
Forsikring og pensjon: lite volum – og konsentrert hos få aktører
Forsikringsselskaper og pensjonsforetak omtales også som långivere til bedrifter, men med begrenset betydning i totalbildet. Innlegget viser til at denne typen finansiering utgjør rundt 1 prosent av samlet kreditt til ikke-finansielle foretak, og at utlånet er konsentrert: I skattedata for 2023 oppgis det at rundt 75 prosent av utlånet i denne gruppen kommer fra ett stort livsforsikringsselskap, mens resten i hovedsak kommer fra et banktilknyttet livselskap.
Statlige långivere: Husbanken, Innovasjon Norge og Eksfin
Innlegget går videre gjennom statlige utlånsinstitusjoner som Husbanken og Innovasjon Norge, og peker på at disse i stor grad driver med direkte utlån – noe som gjør at skattedata og C2-statistikken samsvarer bedre her. Husbanken og Innovasjon Norge oppgis å stå for omtrent halvparten hver av utlånene i denne kategorien. For «andre utlånsinstitusjoner» trekkes Eksportfinansiering Norge (Eksfin) fram som dominerende. Samtidig peker forfatteren på at skattedata kan overvurdere Eksfins utlånsvolum sammenlignet med C2, blant annet fordi Eksfin ofte samarbeider med banker, slik at deler av det som rapporteres som Eksfin-lån i skattedata i praksis kan være bankfinansiert.
Norske foretak er fortsatt bankavhengige
Selv om analysen først og fremst handler om å kartlegge ikke-bank-långivere, ender den med en tydelig hovedkonklusjon: norske ikke-finansielle foretak er fortsatt i stor grad avhengige av bankfinansiering. Basert på skattedata oppgis det at om lag 12 prosent av utlån fra innenlandske institusjonelle långivere til ikke-finansielle foretak i 2023 kom fra andre enn banker.
For norsk næringsliv betyr dette at finansieringsstrukturen fortsatt er relativt konsentrert, med bankenes kredittrammer og risikovilje som en sentral premissleverandør. Samtidig antyder analysen at «alternativ» institusjonell finansiering i Norge i stor grad enten er liten i volum eller tett koblet til bankene – og dermed ikke nødvendigvis et uavhengig finansieringsbein for bedriftene.