UKENS LEDER
Ifølge det norske kommentariat, var Jens Stoltenberg sin hjemkomst til norsk politikk som en engel sendt fra oven for å navigere Norge trygt rundt i et stadig mer uforutsigbart, internasjonalt farvann. Og det virket som om de skulle få rett – Stoltenberg/Støre dro på sjarmtur til Washington med relativt gode resultater. Dette ble de belønnet for – Arbeiderpartiet har reist seg fra skyggenes dal og ligger komfortabelt an på meningsmålingene. Men så kom toll-sjokket fra EU – våre tilsynelatende beste venner og allierte. Hva skal utenriks-trioen gjøre nå?
For det var et brev fra EU til EØS-landene som sendte sjokkbølger. Her varslet de en toll som vil kunne ramme norsk industri hardt. De vil innføre såkalt «vernetoll» på ferro-legeringer som blir brukt i stålproduksjon, for å beksytte EU sin egen industri. NHO-forbundet Norsk Industri er blant de som er overrasket over at EU vil innføre denne tollen. De mener det er viktig at Norsk industri er innenfor EU sin paraply, noe som følger av EØS-avtalens bestemmelse at Norge har tilgang til EU sitt indre marked.
Er ikke dette litt ironisk? Vi har blitt fortalt gjennom denne turbulente tiden at vi må knytte oss tettere mot EU, at EU er gullstandarden hva angår demokrati og menneskerettigheter, at EU er verdens sunneste motmakt mot Putin og Trump og at EØS-avtalen er norsk næringsliv sin garanti for dens eksistensgrunnlag. Vi ble fortalt at vi måtte være sure og sinna på Trump fordi han innførte toller for å verne om amerikansk industri, og nå gjør EU akkurat det samme – innfører toll for å verne om sin egen industri. Hvor er det norske kommentariat sin kollektive fordømmelse av EU? Det er kanskje ikke så lett å gjøre en slik helomvending, all den tid nærmest samtlige riksaviser har anbefalt norsk medlemskap i EU og hyllet EU opp i skyene.
Men tilbake til Norge. Stoltenberg skulle jo fungere som selve legemliggjøringen av trygghet og stabilitet, i kombinasjon med Stoltenbergs gode navn og rykte fra hans tid som NATOs generalsekretær. Vi kan alle være enige om at han gjorde en god jobb i NATO, men hvis EU nå innfører straffetoll som kan sette tusenvis av industriarbeidsplasser i Norge i fare, vil narrativet begynne å slå sprekker. Dette kommer på toppen av det faktum at Stoltenbergs gjeninntreden ikke representerer noen endring i regjeringens næringsfiendtlige politikk. Det hjelper lite med et populært ansikt, hvis politikken ikke endres i nevneverdig grad. Og det hjelper like lite at Stoltenberg er en god Trump-hvisker, hvis han ikke evner å tekkes EU på minst like god måte. Det er faktisk viktigere at vi klarer å forhandle med EU som en likeverdig part, all den tid 70 prosent av vår eksport går til EU.
Utenriks-trioen Støre/Stoltenberg/Eide har jo faktisk gode forhandlingskort på hånden. EU er totalt avhengig av norsk energi – både olje, strøm og ikke minst gass. Man kan med letthet hevde at Norge reddet EU fra fullstendig energikollaps i kjølvannet av Russlands brutale fullskala-invasjon av Ukraina, da EU ikke lenger kunne belage seg på russisk gass. Videre er vi en essensiell bidragsyter med ren, grønn strøm til kontinentet, noe som er avgjørende for EU sine klima-ambisjoner. Klarer utenriks-trioen vår å være litt harde i klypa ovenfor EU, bør det ikke være noe problem å forhandle oss frem til gunstigere villkår. Dette er meget viktig for vår industri – og nå er det viktigere enn noensinne at vi tørr å banke i bordet ovenfor EU.
Etter hva vi erfarer, er gjengen på saken og forsøker å fortsette dialogen med EU for å unngå denne tollen. Dette blir på en måte en slags lakmus-test for regjeringen. Vi håper såklart at de lykkes med sine forhandlinger – det er svært viktig for den delen av norsk industri vi fremdeles har igjen. Men hvis de ikke lykkes, vil det være en solid ripe i deres utenrikspolitiske lakk.
