REDAKTØRENS LEDER
Senterpartiet hadde krisemøte i dag etter å ha opplevd et dropp i oppslutning som nesten savner sidestykke i norsk politikk – de gjør sitt nest dårligste valg i partiets historie. Partileder Vedum var motivert til å fortsette å lede partiet frem mot neste stortingsvalg i 2029, men etter krisemøtet var han mer fåmælt. Hvis Vedum må gå av, hvilken retning vil partiet gå i?
Fra himmel til landjord
Mange tidligere Senterparti-velgere er åpenbart svært misfornøyde med måten partiet forvaltet sin enorme politiske kapital på i 2021. Som landets tredje største parti, og relativt jevnstore med Arbeiderpartiet, hadde de all mulighet til å få store politiske gjennomslag – og partiet gikk også høyt ut i valgkampen i 2021 og lovet gull og grønne skoger. Men de klarte åpenbart ikke å levere på dette, og da Arbeiderpartiet alene fikk æren for Norgespris, var det spikeren i kista.
På samme måte som i Høyre er mange grasrot-senterpartister misfornøyd med ledelsen og ønsker fornying. Mange peker på Emilie Enger Mehl som ny leder, noe som er eiendommelig all den tid hun ikke kom inn på Stortinget engang. Det kan uansett virke som Vedum sitter trygt enn så lenge. 2. nestleder Kjersti Toppe sa til NRK etter møtet at Vedums eventuelle avgang ikke var tema på møtet. Det kan hende de venter med et potensielt lederskifte til landsmøtet – det har jo ingen hensikt å kopiere Høyre i alt de gjør.
Så lederskifte er kanskje ikke det mest presserende i Senterpartiet – det virkelig spennende momentet er hvilken retning de ønsker å ta. Selv om de er med i Støres «tuttifrutti»-koalisjon, har Vedum gjort det klinkende klart at Senterpartiet ikke kommer til å være et støtteparti til Arbeiderpartiet og i så måte ikke nærer noen form for lojalitet til koalisjonen, selv om de har pekt på Støre som den foretrukne statsministeren. Dette utsagnet kan tolkes som et lite «takk for sist», etter at Arbeiderpartiet kastet Senterpartiet under bussen for å redde sin egen oppslutning.
Konservatismen får ny vår
Et annet spennende moment er at det blant de yngre i partiet virker å være en slags konservativ vekkelse på gang. Senterungdommens leder Nils Forren har vært helt åpen om at han foretrekker et borgerlig samarbeid. Han mener at de selv, i tospann med KrFU, representerer «de kulturkonservative ungdommene» og har uttalt overfor Nationen at han ikke vil ha Støre «for enhver pris». Ungdommens konservative iver kan gi gjenklang blant mange av Senterpartiets representanter ute i distriktene, som i svært mange spørsmål står Fremskrittspartiet mye nærmere enn sine nye tuttifrutti-kamerater Rødt, SV og MDG.
Farvel til de urban-liberale
Mange blant den konservative fløyen i Senterpartiet er nok også fornøyde med at Høyre og Venstre gjorde så elendige valg, fordi de to partiene representerer verdier som ligger fjernt fra Senterpartiet: urbanitet, nyliberale drømmerier og servilitet overfor internasjonale maktstrukturer som EU. Da er nok Fremskrittspartiets mer jordnære tilnærming til disse spørsmålene mye mer spiselig for en solid porsjon av Senterpartiet. Det samme gjelder KrF, som virker å ha funnet seg selv i den samme konservative vekkelsen.
Senterpartiet er et parti som er tuftet på eiendomsrett, desentralisering, kommunalt selvstyre og skepsis mot statlig overmakt. Partiets velgere, medlemmer og tillitsvalgte er bønder, selvstendig næringsdrivende, landbesittere og kulturkonservative. De misliker sosialistene i MDG, Rødt og SV omtrent like mye som de urbane elitene i Høyre og Venstre. Men de har på lokalt plan en bedre relasjon til den lille resten av den konservative bunads-Høyre som fremdeles finnes i landets kriker og kroker. Mange senterpartister ser nok også med spenning på om Høyre vil gå i mer konservativ retning i god, gammel Alv Kjøs-stil. Denne høyrelederen var selv bonde fra bygda og hadde en god relasjon til Senterpartiet.
Småbedriftenes sitt håp?
Hva angår små- og mellomstore bedrifters ve og vel, ligger håpet nettopp i Senterpartiet. Det er å håpe at partiet inngår en rekke allianser med borgerlig side for å sikre og fremme næringsvennlig politikk. Det er helt åpenbart at en relasjon med sosialistene i Rødt og SV virker utenkelig, annet enn i EU-spørsmål, og at MDG virker enda mer frastøtende på omtrent alle områder. Jeg kommer selv ikke på et eneste politisk spørsmål der de to partiene er enige om noe som helst. Men Senterpartiet har utviklet mye god politikk på SMB-feltet, og i motsetning til de andre røde partiene verdsetter de verdiskapning og næringsutvikling (særlig i distriktene), selv om de ikke ønsker å fjerne formuesskatten – men de er åpne for å gjøre justeringer.
Derfor blir det spennende tider, som vi har vært inne på før. Tiden vil vise om Senterpartiet står opp for SMB-næringslivet i slike kritiske tider. Vår vurdering er i hvert fall at partiet i aller høyeste grad vil tjene på et slikt linjeskifte. For det er nå Senterpartiet må bestemme seg: Vil de være et parti som vakler mellom rødgrønn lojalitet og pragmatiske kompromisser – eller vil de stå støtt i sin egen tradisjon, som forsvarer av distrikt, eiendomsrett og småbedrifters frihet? Valget kan ikke utsettes til 2029. Det må tas nå.