UKENS LEDER
President Trumps dramatiske omveltning av både sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk har med rasende fart aktualisert Europas fremtidige rolle i verden. Mange røster roper om mer europeisk engasjement på verdensarenaen, men hva skal vi skilte med? Europeisk næringsliv sliter tungt hovedsakelig på bakgrunn av sterke politiske føringer. Men europeiske politikere ser ikke ut til å endre kurs i særlig grad.
I påskeferien leste jeg et kommentar på en eller annen tråd, som jeg syns beskrev Europas politiske fokus på en svært så treffende måte:
«If it moves, tax it. If it keeps moving, regulate it. When it stops moving, subsidize it»
Der USA og Kina med flere andre land, har deltatt i et kappløp på den teknologiske fronten, har Europa sakket ut av den globale dynamikken med oppsiktsvekkende høy fart. EU slår seg på brystet hver gang de har klart å regulere et nytt område, eller innføre noen nye politiske føringer hva angår sivilsamfunnets liv og levnet, men det skjer svært lite på de områdene som faktisk betyr noe. I hele etterkrigstiden har europeiske land og EU selv tatt det for gitt at USA – på amerikanske skattebetaleres bekostning – skal forsvare kontinetet militært, noe som har frigjort europeiske skattepenger til å holde på med helt andre ting. Europa har vært opptatt med å være den ivrigste pågangsdriver for et slags utopisk drømmeprosjekt. Og vi kjenner fra historien at utopier betyr en radikal flytting av makt og kapital fra sivilsamfunnet over til offentlig sektor – til politikere og byråkrater. Og i kjølvannet av dette prosjektet, har reguleringer, skatter og avgifter kommet på løpende bånd. De områder som ikke direkte er berørt av politisk myndighet, preges kraftig av sterke politiske føringer.
Klima og energi
Denne virksomheten krystalliseres tydligst når det kommer til klima,- og energipolitikken. Det var veldig viktig for europeiske politikere å legge ned sin egen kraftproduksjon i klimaets navn, for deretter å belage seg tungt på billig russisk gass. Da så det pent og pyntelig ut på det europeiske klimaregnskapet. Da Russland angrep Ukraina, og tilgangen på russisk gass ble strupet, ble Europa kastet hodestups rett inn i en energikrise som var en sterk pådriver for den etterfølgende og allerede påbegynnende inflasjonen som har fått slike enorme konsekvenser for europeisk folk og næringsliv.
Ny æra
Så kom president Trump og skapte tvil rundt det som har vært konsensus rundt amerikansk utenriks og sikkerhetspolitikk. Europa våknet plutselig opp fra dvalen og innså at de heretter ble nødt til å ta et større ansvar for sin egen sikkerhet. Milliarders milliarder har blitt lovet for å ruste opp den europeiske forsvarsevnen. Det er såklart veldig bra og sårt tiltrengt. Men hva så med det europeiske næringslivet? Det sliter tungt. På bakgrunn av utallige politiske føringer, reguleringer, byråkrati, skatter og avgifter, forblir prisene høye og innovasjonen lav – sammenlignet med USA og Østen. Nylig varslet Volkswagen-konsernet at de vurderer å flytte hele den globale produksjonen av premium-merket Audi til USA på bakrunn av Trumps tollmurer, men også fordi forholdene rundt produksjon på amerikansk jord har blitt svært så gunstige under det nye regimet.
Hva kan gjøres?
Hva kan Europa lære av dette? Selv om denne pillen er vond å svelge for europeiske teknokrater, er oppskriften meget enkel hvis Europa har ambisjon om å spille noen nevneverdig rolle på den globale arena. Reguleringer som hindrer næringslivet i sitt virke, må kraftig reduseres. Såkalt adferdsregulerende avgifter må reduseres. Skattene må reduseres. Vi må skape et klima som er gunstig for næringsutvikling, innovasjon, gründerskap, igangsettelse og investeringsvilje. Betydningen av politisk maktutøvelse må vike til fordel for sivilsamfunnets iboende skaperkraft. Først da vil Europa kunne fungere som en likeverdig part ved siden av Trumps USA og det kinesiske kommunistpartiet sitt Kina. Men hvis europeiske politikere fortsetter å glemme næringslivets viktige rolle – ikke kun som et verktøy for å realisere politikernes utopiske målsettninger, men som verdifult i egenskap av seg selv – vil Europa ikke klare å henge med.
Det er på tide at våre folkevalgte både her hjemme og ute i Europa lærer en meget viktig lekse – næringspolitikk er sikkerhets- og beredskapspolitikk. Og det er viktigere enn noensinne.
