Ukens leder
Regjeringens nye lovforslag er på høring i disse dager. Dette lovforslaget gir regjeringen vide fullmakter til å styre det sivile arbeidslivet ved krig, med arbeidsplikt for personer mellom 18 og 72 år. Jurister frykter for konsekvensene for demokratiet hvis dommere og journalister må jobbe på jordene eller i krigsindustrien. Men hvem tenker på resten av næringslivet?
Se for deg det verst tenkelige scenarioet for kongeriket Norge. En fremmed makt invaderer Norge med militær makt, slik tyskerne gjorde 9. april 1940. Hele samfunnet må mobiliseres for krigsinnsatsen, både sivil og offentlig sektor. Det er et slikt scenario regjeringen har tatt høyde for i utarbeidelse av et nytt lovforslag om endringer i sivilbeskyttelsesloven.
Dette er en lov som ble lagt frem av daværende justisminister Emilie Enger Mehl (SP). Regjeringen foreslår å legge til et helt nytt kapittel som gir regjeringen fullmakter til å styre hele det sivile arbeidslivet, nemlig at personer mellom 18 og 72 år kan pålegges arbeidsplikt i sektorer avgjørende for krigsinnsatsen. For eksempel kan da revisorer med kontorer i Oslo sentrum pålegges å plukke stein på et jorde i Setesdal. Eller den grafiske designeren må asfaltere viktige veier på Saltfjellet og interiørdesigneren må kanskje kjøre lastebil med forsyninger. Kongstanken er at regjeringen skal bestemme hva hver enkelt innbygger skal arbeide med i krigstid, uten Stortingets samtykke.
Noen juseksperter stiller seg sterkt kritiske til forslaget, da de frykter for demokratiet hvis dommere og journalister må legge ned sitt virke. Men ingen har noen særlig omtanke for resten av det private næringslivet. Ser man historisk på det, har det vært essensielt for krigsinnsatsen at det private næringslivet fikk gå sin gang og at sivile kunne fortsette å kjøpe klær, gå på restaurant, handle ikke-essensielle varer, benytte seg av underholdningstilbud og lignende. Dette er viktig slik at det blir generert verdier som kommer staten – og dermed krigsinnsatsen til gode. Men det er også viktig for å opprettholde moralen i befolkningen samt at folk får en følelse av en viss normalitet, slik at hjulene kan holdes i gang.
Med regjeringens forslag, kan store deler av arbeidsstyrken i befolkningen måtte slutte i jobbene sine og arbeide i sektorer som er viktige for krigsinnsatsen – infrastruktur, landbruk, fiske, transport osv. Det er sikkert mange som tenker at en markedsfører, en barista eller en boligstylist ikke har livets rett i en krigssituasjon. Men det er jeg uenig i. Det er særdeles viktig at store deler av samfunnet får fortsette som normalt, slik at staten er sikret skatteinntekter og at folk ikke minst har et levebrød og kan brødfø seg selv og sin familie i størst mulig grad uten statlig hjelp.
I en tid der fokuset i større og større grad flyttes fra sivilsamfunn, til offentlig sektor, er det viktig at noen stemmer også taler sivilsamfunnets sak. Det må ikke undervurderes hvor viktig næringslivet er i krisetider.
