UKENS LEDER
Høyre daler på meningsmålingene, og ekspertene klør seg i hodet over hvorfor et parti som for et par år siden lå stabilt på over 30 prosent på meningsmålingene, plutselig har deiset ned til rundt 13 prosent. Alarmene går nok på Høyres hus, men det spørs om ikke batteriene må skiftes på den alarmen. Partiet virker å være i en håpløs skvis. Kan dette endres på de knappe månedene som er igjen?
Situasjonen til Høyre, minner om et fotballlag som har vunnet kamper gang på gang, men som plutselig taper mot et lag langt lavere på tabellen fordi de på forhånd tok en seier for gitt eller undervurderte motstanderen. Eller det berømte eventyret om haren og skilpadden. Allegoriene er mange. Men hvordan forklarer man egentlig Høyres dramatiske avskaling til både venstre og høyre?
Da må vi spole tilbake til det året Erna Solberg tok over ledervervet i Høyre i 2004. Åpenbart inspirert av sitt forbilde Angela Merkel i Tyskland, hadde hun en kongstanke om å systematisk flytte partiet mot sentrum for å bredde ut profilen til partiet og fange opp mange av de såkalte lillavelgerne som vipper mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Arbeiderpartiet hadde tidligere gjennomført dette prosjektet delvis under Gro Harlem Brundtlands sin ledelse, men defintivit under Jens Stoltenberg. Arbeiderpartiet hadde på dette tidspunktet allerede blitt et bredt sentrum-venstre-parti. Dette hadde de klart uten å miste nevneverdige sosialistiske og ideologisk bevisste velgere til SV. Partilojaliteten var rett og slett for høy. Solberg så nok på dette prosjektet med beundring, og av-ideologiseringen av Høyre kunne sette i gang. Høyre skulle ikke lenger være et parti for næringslivet utelukkende, eller velstående borgere i byene. Partiet skulle omfavne større velgergrupper. Solberg brettet ut denne strategien noen år etterpå med boken «Mennesker, ikke milliarder». Den berømte Høyre-kalkulatoren skulle kastes, og budskapet om konkurranseutsetting, skattelettelser og moderasjon i offentlige utgifter, skulle nedtones.
Denne sentrums-strategien fungerte bra i lang tid – også da Høyre satt med regjeringsmakt i åtte år. De velgere som virkelig ønsket høyrepolitikk, ble nok noe skuffet. Den fungerte ihvertfall svært godt i tiden etter at Støre-regjeringen inntok makten i 2021. Mange lillavelgere ble irriterte over den sterke venstredreiningen i politikken og Senterpartiets reverseringslyst og gikk da over til Høyre som i lang tid svevde høyt på målingene. Dette ble kronet ved at Høyre ble det største partiet i landet ved lokalvalget i 2023 for første gang på 99 år.
Deretter ble desperasjonen i Arbeiderpartiet merkbart og de kom opp med en plan, like genial som enkel. Senterpartiet måtte ut av regjering og Stoltenberg den store kom inn. Da ble lillavelgerne begeistret og betrygget igjen, og kom tilbake til Arbeiderpartiet i stort monn. Høyre mister velgere til venstre, men de mister også velgere til høyre! De av velgere som faktisk ønsker et klart alternativ til dagens regjering, går til Fremskrittspartiet som takknemlig kan forsyne seg av velgere både fra Høyre og Senterpartiet.
Dette viser helt tydelig hvor risikabelt sentrums-prosjektet til Høyre har vært; man har vunnet mye men nå ser man konsekvensene av å favne for bredt. Lillavelgerne er ikke partilojale og kan like gjerne stemme på Stoltenberg-Arbeiderpartiet som Solberg-Høyre. De er ikke ideologisk motiverte. Nå er Høyre i en skikkelig skvis. De kan ikke foreta en dramatisk høyresving, for da får de ihvertfall ikke lillavelgerne tilbake. Høyre kan heller ikke legge seg for tett opp mot Arbeiderpartiet mye mer heller – de er jo tross alt et opposisjonsparti. Det borgerlige flertallet som man i Høyre nærmest har tatt for gitt i fire år, er nå helt i det blå. Murringen internt begynner å bli støyende – nok til at Unge Høyres leder Ola Svenneby, harmdirrende skrev et innlegg på Høyres interne forum der han ba de misfornøyde medlemmene forlate gruppen (og kanskje implisitt forlate partiet).
Et ideologisk orientert parti, står fast ved ideologien sin og forsøker deretter å overbevise velgerne om at deres ideologi er den beste. Man forsøker å flytte debatten over til sine premisser, ikke til motstanderens. Kåre Willoch forsto dette i sin tid. Han sto brask og bram ved Høyres ideologiske grunnlag, og han vek aldri en tomme. Dog var han svært dyktig til å overbevise velgerne om at denne ideologien var rett medisin for samfunnet. Forlater man derimot sin ideologi, kan man såklart få gevinst ved at en del velgere som ikke er opptatt av ideologi stemmer på dem, men man risikerer noe kanskje enda viktigere; partiets sjel og identitet. Det er en verdi at man faktisk har et alternativ i landet som representerer noe fundementalt annerledes enn premissene til venstresiden. Mange betrakter nå Fremskrittspartiet som det alternativet. Blir det borgerlig valgseier, vil nok ikke Høyre stortrives som lillebroren – eller den jevnalderende søsknen til Frp – slik målingene ligger an til.
Uansett utfall, vil det nok komme en høyst nødvendig debatt om Høyres ideologiske identitet og røtter. Kanskje må kalkulatoren opp av skuffen igjen? Kanskje må man mane frem igjen Høyres profil som var gjeldende under Kåre Willoch og Jan P. Syse? Sistnevnte beskyldte en gang Arbeiderpartiet for å stjele klærne til Høyre mens de badet. Nå er det kanskje Arbeiderpartiet som kan komme med samme beskyldning tilbake.
