REDAKTØRENS LEDER
Krisen i Høyre går mye dypere enn kun det begredelige valgresultatet. Vi snakker her om strukturelle og organisatoriske årsaker som har ført til dissonans i hele organisasjonen, og der toppledelsen beskrives som lite lydhør for hva som skjer på grasrota i Høyre. Partiet skal selvfølgelig i ro og fred få anledning til å analysere og evaluere valgkampen. Men det er også på høy tid at selvransakelsen gjennomsyrer alle aspekter av de valg partiet har tatt helt siden de mistet regjeringsmakten i 2021.
Jeg er sikker på at mennesker med mer kyndighet og innsikt enn meg kommer til å forfatte avhandlinger, og kanskje til og med hele bøker, om hva som har gått galt i Høyre. For det er ganske historisk signifikant at et parti som i kommunevalget vippet Arbeiderpartiet av tronen som Norges største parti på 99 år, to år senere imploderte på et nivå vi sjelden har vært vitne til i moderne norsk historie. Årsakene er mange og sammensatte, men etter det famøse valgresultatet har en rekke Høyre-profiler forsiktig stukket hodet frem for å lufte en frustrasjon som de har holdt inne med i altfor lang tid.
2023
Jubelen sto i taket da Høyre gjorde et fantastisk kommune- og fylkestingsvalg, der de for første gang på 99 år ble Norges største parti og påførte ørnen Arbeiderpartiet et smertelig og ydmykende nederlag. Dette skjedde til tross for aksjeskandalen, og mange trodde at valgresultatet var beviset på at ingenting bet på jern-Erna. Høyre trengte ikke å gjøre mye for å oppnå dette fantastiske resultatet. De kunne bare sitte stille i båten og takknemlig ta imot misfornøyde lillavelgere som var dypt frustrert over Ap/Sp-regjeringen som gjennomførte upopulær politikk.
Lokalpolitiske saker ble underordnet under valgkampen, og folk kjente nok på byrden av høyere strømpriser, matpriser, drivstoffpriser, høyere rente og generell prisvekst. De straffet regjeringen ved å gå til Høyre, til tross for at Høyre ikke hadde åpenbare løsninger på alle disse problemene. FrP hadde for eksempel gått inn for 50 øre makspris på strøm, uten at dette ga særlig uttelling på oppslutningen. Høyres strømpolitikk på det tidspunktet hadde ikke ført til lavere priser, all den tid de var varme forsvarere av kraftutvekslingen med Europa og var enige i paradigmet om at Norge skulle bli Europas grønne batteri – koste hva det koste ville.
Veien nedover
Og her begynner vi å se konturene av hva partiet gjorde galt. Alle som bedriver idrett, vet at det dummeste man gjør, er å slappe av og senke guarden når man er på topp. Det er da man virkelig må arbeide hardt, fordi det er vanskeligere å opprettholde en toppplassering enn noe annet. Det krever målrettet virksomhet, hard trening og fullt fokus. Man kan aldri ta noe for gitt, og man skal aldri undervurdere en motstander.
Men Høyre lente seg tilbake og nøt tilstrømmingen av velgere uten å foreta seg noe som helst. Gjennom 2024 fortsatte Høyre å nyte høy oppslutning, selv om Fremskrittspartiet også vokste i takt med både Arbeiderpartiets og Senterpartiets dalende oppslutning. Høyre tok lillavelgerne fra Ap, og FrP tok «misnøye»-velgerne fra Senterpartiet.
Valgkampen begynner
Fra nyåret og utover begynte det å gå ordentlig dårlig for Høyre – de kollapset totalt på meningsmålingene, samtidig som både Arbeiderpartiet og FrP styrket seg på bekostning av dem. Det begynte å murre på grasrota, og Unge Høyre-leder Ola Svenneby raste mot misfornøyde medlemmer på Høyres internforum. Mange meldte seg også ut av partiet.
Desperasjonen begynte å ta overhånd. Høyre hadde lansert en ganske intetsigende kampanje – «Ingen slagord» – som betonet nettopp det åpenbare: at Høyre ikke hadde noen ny politikk eller visjoner overhodet. De skulle fortsette på Erna Solbergs sentrumsgalé og kun fremstå som et rent av-ideologisert administrasjonsparti.
Mens Arbeiderpartiet fortsatte å vokse, var panikken helt åpenbar å være vitne til. Høyre arrangerte tre pressekonferanser der de lanserte politikk de trodde skulle dempe nedgangen. De presenterte også sin variant av Norgespris – et fullstendig uforståelig opplegg som selv Høyres egne medlemmer hadde problemer med å fatte essensen av. Men ingenting av dette hjalp – og mange velgere stilte seg det betimelige spørsmålet: hvorfor hadde de ikke et svar på strømproblemene da de var på topp?
Nådestøtet
Så satte valgkampen i gang – med «Ingen slagord». Det gikk den veien høna sparket – Høyre kunne ikke løfte seg på målingene. De politiske sakene druknet i spørsmålet om statsministerposisjonen. Erna Solberg ble oppfattet som arrogant da hun insisterte på at hun skulle bli statsminister ved et borgerlig flertall, og at Listhaug aldri kom til å bli det – uavhengig av hvor små Høyre ble eller hvor store FrP ble.
Her hadde Carl I. Hagen et poeng da han analyserte Høyres problemer på valgnatten. Da FrP proklamerte at det største partiet burde få statsministeren, var Høyre største parti på målingene. De kunne vært med på FrPs opplegg og sagt det samme: «Det største partiet får statsministeren. La velgerne avgjøre det spørsmålet. La oss sørge for at Høyre forblir størst, og at vi får statsministeren». Men de valgte heller å avskrive hele Fremskrittspartiet og dets velgere, og gikk følgelig i samme felle som de har gjort utallige ganger – 1989 og 2009 som to graverende eksempler.
Absolutt blåmandag
Etter valgnederlaget arrangerte Debatten på NRK en sending der en rekke Høyre-profiler åpent kunne fortelle hva de følte gikk galt. Endelig kunne de lette tankene. Ordfører i Strand kommune, Irene Heng Lauvsnes, kunne berette at hun hadde følt at Høyre ble for toppstyrt, at de ikke tok hensyn til grasrota, at medlemmene ikke ble godt nok involvert i utarbeidelsen av programmet, samt at Høyre sentralt i Oslo ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til den utfordrende strømsituasjonen i NO2-området.
Høyre-profil Simen Sandelien var kritisk, og det samme var mangeårig ordfører i Sandefjord, Bjørn Gleditsch – sistnevnte har etterlyst lederskifte i Høyre lenge.
Det som går igjen fra alle disse beretningene, er at ledelsen i Høyre hardnakket har stått på sitt, ikke lyttet nok til egne medlemmer og tillitsvalgte, samt insistert på å kjøre på med samme linje koste hva det koste ville.
Veien videre
I skrivende stund har det blitt kjent at Erna Solberg har gått av som partileder. Dette har nok skapt et lettelsens sukk hos mange i Høyre. Men vil problemene bli løst av den grunn? Noen mener at hele ledelsen er ansvarlig for valgnederlaget, og at det ikke hjelper nok å erstatte Solberg med en av hennes nærmeste medarbeidere som deler hennes «Angela Merkel»-visjon om at Høyre skal bli et pregløst sentrumsparti.
Andre etterlyser at Høyre finner tilbake til røttene sine – som et nøkternt parti med kalkulatoren på plass, som toner ned sin iver etter å kaste mest mulig penger mot det grønne skiftet og heller rendyrker klassiske høyresaker som skatt, størrelsen på offentlig sektor, skole, næringsliv, tæring etter næring, samt forsvar og beredskap.
Uansett hvilken retning Høyre velger å gå, er det viktig at de finner en strategi slik at de kommer seg opp av gropa. Høyre er et viktig samlende parti på borgerlig side, med en stolt historie. Før FrP ble dannet, var de landets eneste bolverk mot Gerhardsen-sosialismen og kjempet uavbrutt for et friere og mer næringsvennlig land.
Mange savner at Høyre inntar samme rolle nå, fremfor å henge seg på Arbeiderpartiets politikk. Folk etterlyser en mer tydelig profil, klarere budskap, mer nøkternhet. Det blir spennende å følge med på partiets utvikling fremover. Foreløpig er det et rekordstort FrP som er den ledende kraften på ikke-sosialistisk side – og det kan de fort forbli i 2029 også. Høyre har litt av en oppgave foran seg.
