UKENS LEDER
Fremskrittspartiet har landsmøte denne helgen i en tid der partiet over lenger tid har opplevd kraftig vekst. Nå utmeisles politikken som FrP skal gå til valg på, samt forhandle med de andre borgerlige partiene om – hvis det blir borgerlig flertall etter valget. Mange i FrP er nok nervøse for at de ikke får nok gjennomslag i møte med tre partier som har helt andre prioriteringer enn dem selv. Fallhøyden kan bli stor – noe FrP smertelig har erfart tidligere.
Opp som en løve…
Det var nærmest halleluja-stemning hos mange på høyresiden da de borgerlige partiene innkasserte en overbevisende seier ved stortingsvalget i 2013. Mange av oss hadde et inderlig håp om at det nå endelig skulle bli ført skikkelig høyre-politikk i dette landet. Åtte år senere, ble nok like mange av oss skuffet. Mye fornuftig politikk ble riktignok gjennomført, men mange dyre løfter skulle finansieres og den offentlige pengebruken nådde en all time high. Formeskatten ble redusert, men ikke fjernet, noe som mange næringsdrivende fant frustrerende.
… ned som en skinnfell
Fremskrittspartiet så nok hvilken retning det hele gikk da regjeringsperioden nærmet seg slutten. Senterpartiet tok mange av de såkalte «misnøye-velgerne», og opplevde gode tider på målingene. For å hindre at FrP ikke skulle forvitre helt, valgte man å ta partiet ut av regjering 2020 på asylbarn-saken. Da kunne FrP fungere som en pågående opposisjon til Solberg-regjeringen den siste tiden – en rolle som alltid har passet partiet bra. Det var nærmest skrevet i sten at det skulle bli rødgrønt flertall og FrP trengte tid for å bygge seg opp igjen. Partiet fikk mye drahjelp av at Senterpartiet overhodet ikke klarte å levere på politikken sin i løpet av disse fire årene. Senterpartiet valgte samme strategi som FrP gjorde; nemlig å gå ut av regjering slik at de kunne være i opposisjon den siste tiden før valget for å redde stumpene av partiet. Nå skal det nevnes at FrP er i en litt heldigere posisjon enn Senterpartiet all den tid deres grunnfjell er betydelig større enn Senterpartiet sitt. Men begge partier er avhengig av noenlunde samme velgerbase.
Veien videre
Fremskrittspartiet går til valg på reduserte skatter og avgifter, mindre offentlig inngrep, mer disiplin i skolen, slutt på offentlig sløsing av skattepengene våre – deriblant slutt på statssubisidering av ulønnsomme næringer, samt mer penger til sykehus, sykehjem, og veibygging for å nevne noe. Vi får se om dette holder helt frem til sluttstreken. Det er et faktum at Fremskrittspartiet trenger et fornyet løft på målingene hvis man sammenligner målingene tidligere i år da de var Norges største parti. På den siste april-målingen fra TV2 fikk FrP 19 prosent, kun 0,5 prosent lavere enn tidligere storebror Høyre. Men skulle dette bli valgresultatet, kan FrP ha god grunn til å være fornøyde. Ved valget i 2023 fikk partiet 16,3 prosent, men Høyre fikk hele 26,8. Skulle det bli borgerlig flertall nå til valget, vil FrP og Høyre med stor sannsynlighet være noenlunde jevnstore. Da har Fremskrittspartiet en historisk sjanse til å få igjennom mye mer av politikken sin enn de fikk i 2013. Høyre vil slite med å innta storebror-rollen sin, og blir dermed tvunget til å betrakte FrP som en likeverdig part; begge partier må få omtrent de samme gjennomslagene.
Jokeren
Men både Høyre og Fremskrittspartiet må på en eller annen måte forholde seg til sentrumspartiene Venstre og KrF. Selv om sistnevnte har vedtatt politikk som drar partiet (ihvertfall kulturelt) et godt stykke til høyre, vil begge to selge seg dyrt. Venstre og KrF har tradisjonelt vært solide utgiftspartier med sine hjertesaker. Får de gjennomslag, kan vi forvente mer penger til bistand, barnetrygd, subsidiering av alt fra vindmølle-parker, batterifabrikker, bio-anlegg samt økte offentlige tildelinger til skattepenge-sluk som Nysnø og Investinor. Dette vil være i stikk i strid med FrP sin politikk, og her har vi kjerneproblemet til borgerlig side. Det er rett og slett for stor avstand mellom Venstre/Krf og FrP, også har vi Høyre i midten som fungerer som et rent administrasjonsparti som vil holde ro i rekkene. Det blir ikke mye rendyrket blå politikk med en slik virkelighet.
Vi får inderlig håpe strategene i Fremskrittspartiet vet hva de gjør og har blitt kloke av skade. En ting er stridighetene på borgerlig side, en annen ting er å faktisk få borgerlig flertall i utgangspunktet. Nå virker det vanskeligere enn på lenge. Men gudene skal vite at landet er i desperat behov for mørkeblå politikk.
