Formuesskatten er statens kokte frosk

Formuesskatten er blitt statens kokte-frosk eksperiment. Hvor lenger holder norske bedriftseiere ut?

Dette er en kommentar, innhold står for skribentens egne meninger.

Skrevet av: Klaus Jakobsen, reporter DinBedrift

Debatten om formuesskatten i Norge preges ofte av sterke fronter. Tilhengere mener den er nødvendig for omfordeling og finansiering av velferdsstaten. Motstandere mener den svekker norsk eierskap og gjør det vanskeligere å bygge og beholde bedrifter i Norge.

Det som ofte forsvinner i debatten, er hvor mye formuesskatten faktisk har endret seg de siste årene.

Mange nordmenn sitter fortsatt med et bilde av formuesskatten slik den så ut for få år siden. Men skatten som diskuteres i dag, er ikke den samme som eksisterte da Erna Solbergs regjering gikk av i 2021.

Den kanskje viktigste endringen handler om verdsettelsesrabatten på arbeidende kapital. I 2021 var rabatten 45 prosent. I dag er den redusert til 20 prosent. Samtidig er satsene økt, og den samlede belastningen for mange bedriftseiere har blitt betydelig høyere.

For en bedriftseier er dette ikke bare tall på et papir. Verdiene som beskattes, er ofte bundet opp i bygninger, maskiner, kjøretøy, produksjonsutstyr eller annen kapital som skaper arbeidsplasser. De ligger ikke på en bankkonto og kan ikke uten videre brukes til å betale skatten.

Derfor oppstår det et grunnleggende problem: Når verdiene øker, men kontantstrømmen ikke gjør det samme, må eieren enten ta ut utbytte, låne penger eller selge deler av virksomheten for å betale skatten.

Kan formuesskatten bli konfiskatorisk?

Dette spørsmålet er blitt stadig mer aktuelt.

En juridisk rapport utarbeidet av professor Mads Andenæs, tidligere EFTA-domstolspresident Carl Baudenbacher og advokat Laura Baudenbacher konkluderer med at formuesskatt på arbeidende kapital over tid kan få en konfiskatorisk effekt dersom eiere må selge eiendeler eller øke gjeldsbelastningen for å betale skatten.

Nå er spørsmålet på vei til et nytt nivå.

Bedriftseierne Lars Oscar Øvstegård og Olaug Brunstad har varslet sak for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Deres argument er at formuesskatten på arbeidende kapital i praksis griper inn i eiendomsretten på en måte som ikke er forenlig med menneskerettighetene. §105 i Grunnloven i Norge forbyr også konfiskatoriske skatter, og det er det rapporten laget av Andenæs, Baudenbacher, Baudencaher bekrefter at formuesskatt på arbeidende kapital, over tid, er.

Hvorvidt domstolen vil gi dem medhold, vet ingen. Men saken illustrerer hvor alvorlig mange eiere opplever situasjonen. Det er uansett trist at man må til utlandet for å få mulighet til en juridisk vurdering. Dette burde vært mulig å få til i en rettsinstans i Norge. Men når regjeringen, med dens støttespillere har fått avvist saken, urettmessig vil mange mene, er det ingen vei utenom Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Konkurranse på ulike vilkår

Et annet aspekt som ikke får nok oppmerksomhet, spesielt i mainstream-media, er forskjellsbehandlingen mellom norske og utenlandske eiere.

En utenlandsk eier av en norsk bedrift betaler ikke norsk formuesskatt. Det gjør derimot en norsk eier.

Resultatet er at to eiere av identiske virksomheter kan møte helt forskjellige skattevilkår.

Olaug Brunstad i Brunstad Møbler konkurrerer i samme marked som aktører med utenlandske eiere. Når den ene parten påføres en ekstra eierbeskatning som den andre slipper, er det legitimt å spørre om konkurransevilkårene faktisk er like.

Dette er også en viktig årsak til at stadig flere norske virksomheter blir solgt til utenlandske eiere. Det er i grunn særdeles spesielle omstendigheter, at norske myndigheter legger til rette for utenlandsk eierskap, fremfor lokaleide bedrifter. Helt uforståelig i grunn.

Les også: Er statens utgifter ei hellig ku?

Hvem rammes egentlig?

Formuesskatten omtales ofte som en skatt på de rikeste.

Virkeligheten er mer sammensatt.

Mange av de aller rikeste har flyttet ut av landet eller tilpasset seg regelverket på andre måter. Tilbake står en stor gruppe små og mellomstore bedriftseiere som fortsatt bor og investerer i Norge. Civita har tidligere gjort en beregning som viser at formuesskatten rammer 70% småbedriftseiere i Norge.

Distriktsbedrifter er særlig utsatt. Verdiene kan være høye på papiret, mens lønnsomheten er moderat. Da kan skatteregningen bli en betydelig belastning.

Historiene fra næringslivet er mange. Bedriftseiere forteller om investeringer som utsettes, utvidelser som skrinlegges og ikke minst investorkapital som flyttes til andre land.

Hva har egentlig skjedd?

Utviklingen siden 2020 viser hvor omfattende endringene har vært:

• 2020: 0,85 prosent formuesskatt, 35 prosent verdsettelsesrabatt.
• 2021: 0,85 prosent formuesskatt, 45 prosent verdsettelsesrabatt.
• 2022: 0,95 prosent formuesskatt og redusert rabatt til 25 prosent.
• 2023–2026: 1 prosent formuesskatt og 20 prosent verdsettelsesrabatt (høyere sats ved større formuer).

Selv om satsøkningene har fått mye oppmerksomhet, er det reduksjonen i verdsettelsesrabatten som har gitt den største effekten for mange eiere.

Det er denne endringen som gjør at mange opplever dagens formuesskatt som noe helt annet enn den som eksisterte for bare få år siden.

Hva slags eierskap ønsker Norge?

Spørsmålet handler til syvende og sist ikke bare om skatt.

Det handler selvsagt om likhet og rettferdighet, eller mangel på det, men vel så mye handler det om hvilket eierskap Norge ønsker å ha i fremtiden.

Skal norske bedrifter i størst mulig grad eies av nordmenn, eller er det likegyldig hvem som eier dem? Hva så med geopolitiske urolige tider, og beredskapen i vårt land? Er det ikke en potensielt utrygg situasjon at for eksempel mye infrastruktur nå eies av utenlandske eiere? Og ikke minst, hvorfor føres det ikke en oversikt over andel bedrifter solgt ut av landet? Dette burde være noe SSB fikk i oppgave å finne ut av.

Skal kapitalen som investeres i nye arbeidsplasser bli værende i Norge, eller flyttes til markeder med lavere eierbeskatning?

Dette er politiske spørsmål som det er fullt mulig å være uenig om. Men diskusjonen må ta utgangspunkt i dagens virkelighet, ikke i hvordan formuesskatten så ut for seks eller syv år siden, slik NRK nylig gjorde gjennom en reportasje om formuesskatten og Sveits-utflytterne. Redelighet i debatten er det minste man kan forvente av en skattefinansiert statskanal.

For faktum er at formuesskatten er blitt betydelig vanskeligere å håndtere for spesielt småbedriftseiere og gründere. Konsekvensene av det merkes allerede i norsk næringsliv for lengst. Investorkapitalen har rømt landet, og det vil ta lang tid å lokke kapitalen tilbake. Tilliten til norske politikere må bygges opp igjen.

Spørsmålet er hvor lenge politikerne kan overse signalene, kanskje i særdeleshet de sosialistiske politikerne, før de blir umulige å ignorere. Og, hvor lenge koker frosken, før norske bedriftseiere selv må gi opp?