REDAKTØRENS LEDER
Midt oppe i all internasjonal støy, har norsk politikk gått under radaren. Nå handler det om Trump, Epstein og Mette Marit. Men det er betimelig å atter vende søkelyset til hjemlige trakter og til norsk politikk. For hverdagssamfunnet går videre. Her hjemme har Venstre kommunisert at de i større grad ønsker å løsrive seg fra borgerlig side, og knytte tettere bånd til Arbeiderpartiet (og da inneforstått resten av venstresiden) – særlig på bakgrunn av EU-saken som nå virker å trumfe all fornuft og forstand. Blir dette en realitet, får begrepet tuttifrutti en ny dimensjon.
Det var Aftenposten som først meldte om dette med overskriften «Undervurderte egne velgers avsmak for Frp. Nå vil Venstre samarbeide mer med Ap». Der kommer det frem at Venstre ønsker å samarbeide over blokken særlig på områder som dreier seg om EU-spørsmålet og klima. Venstres strateger vet nemlig at den liberal-urbane alliansen Ap, Venstre, Høyre og MDG har flertall på Stortinget.
Venstres evaluering etter valget slår fast at partiet undervurderte hvor sterkt deres kjernevelgere mislikte Listhaug og FrP og at de var livredde for at Venstre skulle samarbeide med FrP på noen som helst måte. Dette særlig på bakgrunn av at FrP hadde sterk vind i seilene. Dette virker dog underlig. Vi husker jo alle da enkelte Venstre-topper gikk ut i media å ikke kunne garantere en borgerlig regjering selv om de fire ikke-sosialistiske partiene fikk flertall. En garanti KrF ga velgerne sine, til tross for at man skulle ende opp med Listhaug som statsminister. Venstre ville ikke gi denne garantien. Men åpenbart var det allikevel ikke nok. Mange av Venstres velgere valgte å stemme MDG for å sikre at Listhaug ikke ble statsminister. Det er nærliggende å betrakte denne avgjørelsen som noe irrasjonell – som om Listhaug var Trumps onde søster. Historien har vist oss at FrP maktet å være et noenlunde ansvarlig styringsparti.
Nå har altså Venstre tatt en strategisk beslutning som de utdyper ovenfor Aftenposten; nemlig at de ikke kan utelukke å gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet. Blir dette en realitet, så vil altså Støres flertalls-kabal nå bestå av hele 6 partier som spinner seg fra Rødt til Venstre. Lykke til Støre, med den kabalen. Og hvis EU-medlemskap er en sak som Venstre ønsker å vie all oppmerksomhet, så er det jo underlig at de ønsker å plassere seg på samme side som nei-partiene Rødt, SV og ikke minst Senterpartiet. Man kan jo begynne å lure på hva strategene i Venstre tenker på. Støre på sin side, vil nok være meget fornøyd med et slikt samarbeid. Støre som er en urban-liberal karakter med sterke EU-sympatier, samt et moderat syn på mange spørsmål, vil nok mye heller bygge allianser med Venstre, Høyre og MDG enn med Senterpartiet, SV og Rødt.
Men Støre vil da glemme en viktig faktor; nemlig haukene i fagbevegelsen. De vil ikke sette pris på å få med seg Venstre på sin side, all den tid de både ønsker kutt i sykelønnen eller myke opp arbeidsmiljøloven. Deler av fagbevegelsen er heller ikke over-begeistret for norsk EU-medlemskap. Viktige røster i bevegelsen ønsker sågar norsk utmeldelse av EØS-avtalen i likhet med Rødt, SV og Senterpartiet.
Høyre slikker sine egne sår. De har finspisset retorikken sin, tatt noen steg til høyre hva angår innvandringspolitikk samt skattepolitikk, og et formelt samarbeid med Ap og MDG virker fjernere enn noensinne. Venstre kan nok bare glemme å få med seg Høyre i sin feberfantasi. De kan sikkert stemme sammen med Ap i enkelte spørsmål, men et forpliktende politisk samarbeid er fullstendig uaktuelt. Sorry, Venstre.
Videre så kan man lure på hva Venstre vil med dette. Hva slags politikk ønsker de å få gjennomslag for? De kan bare glemme å få igjennom sin gode politikk hva angår næringsliv, sykelønn, SMB-politikk, og skattepolitikk i samarbeid med AP, SV, Rødt, Senterpartiet og MDG. Da står vi igjen med EU og klima som virker å trumfe alt for tiden for Venstre. Men her er det også store uenigheter på rødgrønn side. De kan ende med å fortsette med de samme kampene her som på borgerlig side. Og på borgerlig side er det i det minste konsensus om å opprettholde EØS-avtalen og NATO-medlemskap. Det er det ikke på rødgrønn side.
Det er bare å ønske Venstre lykke til. Jeg tror ikke dette vil løse partiets utfordringer. Istedet kan man med stor sannsynlighet si; Farvel, Venstre.