Martin Bech Holte har fått enorm medieomtale, og salg, av sin første bok, «Landet som ble for rikt».
Kronikk: Klaus Onni Jakobsen
Fyr og flamme ved første forsøk
Den tidligere lederen av McKinseys avdeling i Norge sluttet i jobben, for å være mer fri til å gjøre de tingene han selv ønsket. Blant annet å skrive sin første bok. Det er få forunt å få så mye blest, og ikke minst salg, for sin første bok, som det Bech Holte har opplevd. Det har stadig blitt flere opplag, og per nå ligger salget rundt 25.000 bøker, et enormt tall for en fagprosa bok, i et lite land som Norge.
Landet som ble for rikt
Hvordan Norge endte i Oljefondets felle, er undertittelen på Martin Bech Holtes bok, utgitt på Kagge forlag. Responsen har gått i svingninger. Personlig hørte artikkelforfatteren om bokprosjektet allerede høsten 2024, som noe fremhyllet, blant gründere og investorer. Det er dog vanskelig å kommentere noe man ikke har lest innholdet på. Undertegnede har også fått kjøpt førsteutgaven i tide, før den ble utsolgt, men har per nå ikke fått lest boken ennå. Skal få skrevet en ny artikkel etter å ha lest boken. Noen deler av debatten føler jeg riktignok er trygt å kommentere allerede nå.
Flere kaster seg på
Artikkelforfatteren har akkurat hørt ferdig podcast-episoden av Magnum, med Martin Bech Holte som gjest. Magnum er solo-episodene til Magnus Marsdal i podcasten Mimir & Marsdal, utgitt av Manifest Media. Andredelen av podcasten er selvsagt Rødts stortingsrepresentant Mimir Kristjansson. I et motsvar til mange såkalte høyrevridde podcaster, kaller Mimir & Marsdal seg den venstrevridde podcasten. Fair game å forklare sitt utgangspunkt. I den ferske podcast-episoden snakker blant annet Marsdal og Bech Holte om at boken har skapt debatt, blant økonomer, hvor noen mener forfatteren velger sine statistikker ut fra poengene han vil ha frem. Han svarer godt for seg, og jeg kan bare oppfordre lesere til å selv lytte på den nevnte podcast-episoden.
Har fått stor støtte
Martin Bech Holte har fått stor støtte i gründermiljøene, og blant investorer i Norge. Investor Jan Petter Sissener kjøpte like til mange utgaver av boken, og ga den i julegave til alle stortingspolitikerne. Personlig håper jeg faktisk alle politikerne har tatt seg tid til å lese boken, selv om de måtte være uenige politisk sett i innholdet. Det er uendelig viktig, i en tid med ekstremt polariserte debatter, at politikere som er uenige kan debattere konstruktiv og sivilisert seg i mellom, spesielt om landets fremtid. Det er sjeldent en politisk opponent har feil på alle punkter vel? Kanskje skulle vi alle bli litt flinkere til å lytte til hverandre, fremfor å snakke om hverandre.
Historisk fortelling
Som nevnt har jeg ikke lest boken ennå, men har fanget nok opp om den, til å forstå noe av innholdet. Det Martin Bech Holte har gjort, er å beskrive, historisk sett, Norges utvikling over de siste tiårene. Og historien ender ikke som i eventyrene, så langt. Selv om de første tiårene i fortellingen var helt rå for Norges del. Vel, slik er det ikke lenger. Vet ikke om det er for sent å snu, men saken er den at mange parametere for Norge ikke ser bra ut nå. Vi øker stadig mer andel av penger ut fra oljefondet, for å balansere statsbudsjettene, samtidig som blant annet reallønnsvekst har vært en fjern drøm i mange år for folk flest. Ting er i ferd med å gå til helvete for folk i Norge, selv om vi enn så lenge har en fet og forseggjort stat. Drastiske tiltak må gjøres for å unngå en fremtidig kollaps, er Bech Holtes påstand.
Bør tas på alvor
Selv om man skulle være uenige politisk sett, med Martin Bech Holte, betyr det definitivt ikke at det er lurt å overse hans budskap. De fleste med litt oppegående innsikt, ser at det er uro i verden. Inflasjon, energikrise, krig og høye lånerenter er bare noen av de tingene som skjer rundt oss, og som uten tvil påvirker oss. Og selv om vi måtte være uenige i innhold, bør vi i det minste ha noen felles målsetninger om at livet skal være best mulig å leve i dette landet. Best mulig, for både fattig og rik. Da må man gjøre noen felles grep politisk sett, som treffer de fleste av oss, på en positiv måte.
Slanke staten?
Det store, og vanskelige spørsmålet, som Martin Bech Holte er opptatt av, er den stadig voksende staten. Og vår manglende evne til å konkurrere i et stadig mer kompetitivt verdensbilde. Utviklingen i statens andel av utgifter i BNP øker taktfast, nærmest hvert år. Stadig flere er urolige for denne utviklingen. Det å krympe staten er dog ingen vinnersak politisk sett. Til nå. Kanskje kan bøker som «Landet som ble for rikt» endre på dette? Standard-spørsmålet for de fleste politikerne som har blitt konfrontert med den voksende staten har gjerne vært «hvilken sykehjemsplass vil du kutte ut?». Debatten kan ikke ligge på dette nivået lenger. Man kan ikke sette svake grupper mot hverandre. Man må sette primærmål opp mot sekundærmål. Det finnes nok definitivt nok av sekundærmål som kan kuttes ned, det må bare bli populært nok til at populistiske politikere vil tørre å satse på dette som et valgbart budskap.
Norske politikere er fordelingsadministratorer
Realiteten er nå at norske politikere har blitt fordelingspolitikere, de tror de ikke trenger å prioritere lenger. For første gang rundet statsbudsjettet for 2025 utgifter over 2000 milliarder kroner, i et land på 5,2 millioner mennesker. Det er absurde tall, sett opp i mot pengebruken i våre naboland Sverige, Danmark og Finland. Vi kan altså nå snakke om billioner i vårt statsbudsjett. Oljefondet har også rundet 20.000 milliarder kroner, og dette er jo grunnen til at vi har fordelingspolitikere. Statsbudsjettet for 2025 er «toppet» med 25% fra Oljefondet. Dette tre vil ikke vokse inn i himmelen. En dag vil det bli mindre behov for olje og gass i verden, og det vil bli flere av oss gamle i dette landet, som vil trenge tilsyn, som krever store kostnader. Er det ikke best å være i forkant av disse store utfordringene?
Oljefondet er bra, bruken tvilsom?
Det at man en gang i tiden satt ned Oljefondet er bra. Det har jeg oppfattet at forfatter Martin Bech Holte også mener. Det som ikke er så bra, er at det ikke er satt noen spesifikke krav til bruken av pengene som tas ut av Oljefondet. Spesielt nå som fondet er så stort, at også pengebruken ut av fondet blir større og større for hvert år. Det burde vært satt strikte regler for hva disse pengene kan brukes til. Det burde folkelig sagt ikke vært politikernes penger å bruke, det burde vært øremerket brukt til folkets beste. Nedsettelser av skatter, for bedrifter og privatpersoner, hadde vært et strålende utgangspunkt. Det er aldri for sent å snu heter det i fjellvettreglene. Kanskje er det ikke for sent å snu for å endre reglene for uttak fra Oljefondet heller?
Politikere som velger vinnere
Mange titalls ulike statlige løsninger for tildelinger av penger, til mer eller mindre gode idéer, blir en sprø faktor opp i det hele. Summene som kan tas ut av Oljefondet er blitt absurd høye. Med dette ender vi altså opp med politikere som velger vinnere i næringslivet. En rolle de i grunnen ikke har noen faglig bakgrunn for å være i posisjon til. Ja, noen politikere har flott bakgrunn i næringslivet, men det gjelder veldig få av våre politikere. En adskillig bedre løsning, hadde vært strikte regler på uttak fra Oljefondet. Ingen politikere som velger vinnere, og markedet velger vinnere. Overskudd fra Oljefondet kan gå til reduserte skatter. Da hadde definitivt gründerbedriftene, og hverdagsnæringslivet ellers hatt bedre betingelser, for å konkurrere i en stadig mer global verden.
Debatten bør tas seriøst
Uavhengig om man er enig med forfatter Martin Bech Holte eller ei, fortjener debatten full seriøsitet fra våre politikere. Det er snakk om fremtidens bærekraft som står på spill. Fremtiden til våre barn og barnebarn. Jeg personlig er overbevist om at løsningen på fremtidens økonomiske utfordringer krever blokkuavhengig enighet. Slik man fikk til i Sverige tidlig på 2000-tallet, som skapte skatteendringer for næringslivet. Endringer ingen partier i dag vil gjøre om på. Man har akseptert at den enigheten er best for næringslivet, som storsamfunnet. Dessverre tror jeg den ideologiske avstanden mellom ytre venstre og ytre høyre i dag er for stor i Norge. Det vil kreve enorm oppofrelse for f.eks SV og FrP å bli enige om en fremtid, hvor statsbalansene får den fortjente oppmerksomheten den krever.
Skal følge opp
Artikkelforfatteren lover en oppfølgende artikkel etter også å ha lest boken «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte. Tilbakemeldingene så langt har variert fra rene hyllester, til skryt, men med noen påpekninger om uenigheter, til kritikk. Jeg skal lese boken med åpent sinn og blikk. Jeg er en lesehest, men som dessverre er alt for optimistisk til hva jeg kan rekke å lese. Køen av bøker som skal leses er stort sett til enhver tid på 40-50 stykk. FOMO (fear of missing out), er for meg et litt annet begrep, enn den moderne hypersosiale verden. Den handler mer om å gå glipp av kunnskap, i form av bøker. Det utgis jo herlig litterær kunnskap hele tiden!