Venstre går inn for at Norges klimagassutslipp skal kuttes med 55 prosent innen 2030 og 95 prosent innen 2050, målt mot 1990-nivå, og alt skal skje gjennom nasjonale tiltak – ingen kvotekjøp i utlandet. Er det realistisk? Mens Venstre drømmer om karbonfangst og elektrifiserte ferjer, lurer Frp i kulissene og Arbeiderpartiet med «Norgespris» på strøm, noe som vil redusere private investeringer i varmepumper og solceller.
La oss starte med tallene.
I 1990 slapp Norge ut 51,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I 2023 var vi nede i 47,7 millioner – en beskjeden nedgang på 7 prosent over 33 år. For å nå Venstres 2030-mål må utslippene barbere seg ned til 23,1 millioner tonn på bare seks år. Det krever en årlig reduksjon på 7,3 prosent. Hva med 95 prosent kutt til 2050? Da snakker vi 2,6 millioner tonn, nesten nullutslipp i et land der olje og gass fortsatt er selve ryggraden i økonomien. Teknisk mulig, sier Miljødirektoratet, men bare hvis alt klaffer på en gang: elektrifisering av sokkelen, karbonfangst i industrien, hydrogen i transporten og mindre kjøtt på tallerkenen. Det er mulig, men isåfall skal mye klaffe på en gang.
Les også: Venstre på nedtur – landsmøte midt i stormen
Olje- og gassnæringen, som står for en fjerdedel av utslippene, kan kutte millioner av tonn med landstrøm. Men det krever enorme investeringer og mer fornybar kraft – noe som allerede møter hoderystende motstand fra naturvernere og lokalpolitikere.
Transportsektoren har hatt elbil-suksess, men tunge lastebiler og fly står fortsatt på fossilt drivstoff. Karbonfangst i industrien er lovende, men svindyre prosjekter som Longship viser at oppskalering vil koste flesk. Og jordbruket? Der kreves det at Ola Nordmann legger fra seg biffen – lykke til med å selge dét til en befolkning som allerede murkner over økte avgifter.
Her kommer den virkelige brodden: Politikken. Fremskrittspartiet gjør det skarpt på målingene, og deres klimaskepsis sitter dypt. For Frp er Venstres mål en oppskrift på økonomisk selvmord.
Les også: Søndagsåpne butikker i sikte
Og så har vi verden utenfor.
Trump og hans visepresidentkandidat JD Vance har satt Forsvaret og Ukraina-støtte øverst på agendaen i Norge. Når Norges budsjetter allerede tynges av militære gavepakker og NATOs krav, blir det mindre rom for milliardene som trengs til karbonfangst og vindmøller. Den globale vinden blåser mot sikkerhet, ikke bærekraft.
Økonomisk er regnestykket brutalt. Elektrifisering av sokkelen krever 20–30 TWh ekstra kraft, CCS kan koste titalls milliarder, og økte CO₂-avgifter risikerer å sende industrien i kne. Norge har pengene, men vil Stortinget prioritere dette over sykehus og skattekutt når Frp puster dem i nakken? Venstres insistering på nasjonale tiltak – ingen kvotekjøp – gjør det hele enda verre. Regjeringen innrømmer allerede at dagens politikk bare når 40–45 prosent kutt innen 2030, og selv dét krever kvoter. Uten en mirakuløs mobilisering vil Venstre får en tøff jobb, for å si det forsiktig.
For 2050 er 95 prosent kutt mer plausibelt – teknologien kan modnes, og oljen vil uansett ebbe ut. Men oddsene er små for at 2030-målet kan gjennomføres innenfor rammen av dagens norske politiske virkelighet.
