Partner i Simonsen Vogt Wiig, Nicolay Skarning, skriver en kronikk om EØS-innleiesaken som skal behandles i Borgarting lagmannsrett om noen dager.
Kronikk: Av advokat (H) Nicolay Skarning, Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig
Foto: SVW
Den 13. oktober 2026 begynner erstatningssaken mot staten fra bemanningsbyråene i SMB Norge, som mener Norge brøt EØS-avtalen gjennom restriksjonene og forbudene mot innleie fra bemanningsforetak i 2023. Restriksjonene har medført store økonomiske tap og SMB Norge har derfor gått inn som aktiv partshjelper i saken.
Forbudene fra 2023
Regjeringen fikk i 2022 vedtatt store begrensninger i bruk av bemanningsbyråer i Norge med virkning fra 1. april 2023. Muligheten for å benytte bemanningsbyråer ved midlertidig behov ble tatt bort og i Oslofjordregionen (Oslo, Akershus, Vestfold, Østfold og Buskerud) ble det totalt forbudt å bruke bemanningsbyråer innen byggenæringen. En viktig pådriver for forbudene var LO, som i 2022 vedtok at bemanningsbransjen i Norge skulle avvikles.
Advokatfirmaet Grette tok 13. juni 2023 på vegne av 29 bemanningsbyråer ut en midlertidig forføyning (hurtigsak) mot lovendringene. Den saken endte med tap i Borgarting lagmannsrett 5. januar 2026, etter å ha vært to ganger i lagmannsretten og en gang i Høyesteretts ankeutvalg pga. feil i rettsanvendelsen til lagmannsrettens første kjennelse. Den saken er endelig avsluttet.
Varsel om traktatbruddsak mot Norge
Den 19. juli 2023 fikk regjeringen et formelt åpningsbrev om traktatbruddsak (Letter of Formal Notice) fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i Brussel, som mente restriksjonene var i strid med EØS-avtalen og Vikarbyrådirektivet. ESA varslet traktatbruddsak mot Norge. Saken er fortsatt til behandling i ESA, men ESA avventer behandlingen av EØS-Innleiesaken i norske domstoler, se nedenfor.
EØS-Innleiesaken mot staten
Basert på brevet fra ESA av 19. juli 2023 tok 13 bemanningsbyråer i SMB Norge ut erstatningssøksmål mot staten basert på ESAs oppfatning om at Norge hadde brutt EØS-avtalen. Byråene ba om at saken ble forelagt EFTA-domstolen.
EFTA-domstolen ga sin uttalelse 20. november 2024 med noe veiledning til Oslo tingrett om hvordan EØS-avtalen skulle forstås. Den viste til at staten må godtgjøre at tiltaket forfølger et legitimt formål, er egnet til å oppnå formålet, er gjennomført på en konsistent og systematisk måte, og ikke går lenger enn nødvendig. De konkrete vurderinger i saken måtte Oslo tingrett gjøre selv etter kompetansefordelingen mellom EFTA-domstolen og nasjonal domstol.
Oslo tingrett frifant deretter staten den 18. august i EØS-Innleiesaken og saken ble anket til Borgarting lagmannsrett av bemanningsbyråene.
Den 4. november 2025 skrev ESA, som ledd i traktatbruddsaken, et nytt brev til regjeringen med anmodning om mer informasjon. ESA ba særlig om dokumentasjon på hvilken effekt innstrammingene har hatt på innleie, faste og midlertidige ansettelser, overtid og arbeidsmarkedet. De spurte også om hvorfor Norge mener reglene er nødvendige, om det finnes mindre inngripende alternativer, og hvordan unntakene fra innleieforbudet fungerer i praksis. Brevet ble besvart fra regjeringen, og som fastholder restriksjonene.
EØS-Innleiesaken i Borgarting lagmannsrett
Det er en rekke juridiske spørsmål som Borgarting lagmannsrett skal ta stilling til, blant annet om det foreligger et grenseoverskridende element, som medfører at EØS-avtalen kommer inn. Blant de ankende parter er et polsk rekrutteringsbyrå, samt et datterselskap av et dansk bemanningsbyrå. EØS-avtalen vil derfor uansett får betydning for saken, noen EFTA-domstolen slo fast i forhold til det danske datterselskapet. EØS-Innleiesaken har således en annen sammensetning og en grundigere saksbehandling enn den forannevnte midlertidige forføyningen.
Bemanningsbyråenes anførsler
Bemanningsbyråene mener restriksjonene på innleie går for langt. De argumenterer med at begrensningene gjør det vanskeligere å drive bemanningsvirksomhet og begrenser den frie bevegeligheten av arbeidstakere, tjenester og etablering, som er beskyttet av EØS-avtalen. De mener videre at staten ikke har dokumentert godt nok at innstrammingene faktisk har ført til flere faste ansettelser. Ifølge bemanningsbyråene har redusert innleie i stedet blant annet ført til mer midlertidig arbeid og økt bruk av overtid. De mener også at staten kunne ha valgt andre og mindre inngripende tiltak for å oppnå målene. Godkjenningsordningen for byråene fra 2024 er et tilstrekkelig tiltak, som staten burde nøyd seg med. Byråenes konklusjon er at staten er erstatningsansvarlig for brudd på EØS-avtalen artikkel 28, 31 og 36 etter den praksis som er utmeislet gjennom praksis fra Høyesterett ( «LTN-, og Finanger II-dommene»):
Direktivet må for det første ha som formål å gi enkeltpersoner rettigheter, og det må ha fremgått klart hvilke rettigheter dette er. For det andre må statens forsømmelse være «tilstrekkelig kvalifisert», og for det tredje må det være en direkte årsakssammenheng mellom bruddet på statens forpliktelse og den skade som ble påført skadelidte.
Bemanningsbyråenes erstatningskrav er i størrelsesorden 40 millioner kroner.
Statens svar
Staten mener på sin side at innstrammingene er både lovlige og nødvendige. Formålet med reglene er blant annet å styrke arbeidstakernes vern, motvirke en utvikling der innleie brukes på en måte som svekker det faste arbeidsforholdet, og bidra til et arbeidsmarked med flere faste ansettelser direkte hos arbeidsgiver. Staten mener at reglene har bidratt til at arbeidstakere som tidligere var leid inn fra bemanningsbyråer, i større grad har gått over i faste stillinger. Den mener derfor at tiltakene er egnet til å nå målene, og at det ikke finnes andre tiltak som vil være like effektive og samtidig mindre inngripende. Staten avviser dermed erstatningsansvar.
Borgarting lagmannsrett behandler saken 13 -15. oktober 2026 og dom kan forventes i november eller desember 2026.