Civita foreslår å kutte 4,5 milliarder i subsidier – og gjøre jordbruket mer markedsbasert
Norsk landbrukspolitikk er blant verdens mest kostbare. Ifølge et nytt notat fra Civita foreslår samfunnsøkonom Haakon Riekeles en omfattende reform som skal redusere statens utgifter, styrke markedets rolle og gjøre jordbruket mer økonomisk effektivt. Forslaget innebærer en reduksjon i bevilgningene over jordbruksavtalen på hele 4,5 milliarder kroner.
Et landbruk på statsbudsjettets nåde
Bevilgningen til jordbruket over statsbudsjettet har økt dramatisk de siste årene, fra 13,2 milliarder kroner i 2014 til 29,6 milliarder i 2026. Det tilsvarer mer enn 800 000 kroner per jordbruksbedrift – og betyr at hver bonde i praksis mottar nær én million kroner i støtte når man legger til de indirekte overføringene via tollbarrierer.
OECD har tidligere pekt på Norge som det landet med høyest subsidienivå i hele organisasjonen. Støtten utgjør hele 83 prosent av produksjonsverdien målt i produsentpriser – og over halvparten av tilskuddene er direkte knyttet til kjøtt- og melkeproduksjon. Civita kaller det et «ekstremt vridende system» som gjør landbruket kunstig lønnsomt og forbrukerne fattigere.
Tollbarrierer og skjulte kostnader
Norsk landbruk nyter et importvern uten sidestykke. Tollen på melk ligger på 443 prosent, på storfekjøtt 344 prosent og på lam 429 prosent. Dette gir høyere priser for forbrukerne og en indirekte overføring på fem milliarder kroner – tilsvarende 130 000 kroner per gård. Summen viser at norske bønder er langt mer avhengige av direkte subsidier enn av markedspriser.
Civita anslår at støttenivået samlet tilsvarer 942 000 kroner per jordbruksbedrift – mer enn tre ganger høyere enn bøndenes gjennomsnittlige inntekt fra selve driften. Et slikt system, hevder tankesmien, er «verdinedbrytende snarere enn verdiskapende».
En politikk i strid med egne mål
Landbrukspolitikken begrunnes tradisjonelt med fire mål: matsikkerhet, landbruk over hele landet, verdiskaping og bærekraft. Men ifølge Civita undergraves disse målene av politikken selv. Selvforsyningsgraden er bare 45 prosent – 39 prosent om man regner med importert dyrefôr. Finland, som er EU-medlem og har lavere støtte, har til sammenligning en selvforsyningsgrad på over 100 prosent for flere matvarer.
Norsk politikk favoriserer produksjon av rødt kjøtt på bekostning av korn, frukt og grønt. Den såkalte kanaliseringspolitikken – der man bevisst subsidierer ineffektive områder og smådrift – har ført til at antallet gårdsbruk har falt fra 70 000 i 1999 til under 37 000 i dag. Samtidig utgjør bønder bare 1,2 prosent av arbeidsstyrken.
Ettersom distriktene allerede sliter med mangel på arbeidskraft, stiller Civita spørsmål ved hvorfor staten fortsatt binder opp ressurser i en næring som verken gir sysselsetting eller produktiv vekst.
Et klimaargument som ikke holder
Mens regjeringen snakker om bærekraft, går mer enn halvparten av støtten til produksjonstyper med høyest klimagassutslipp – kjøtt og melk. Jordbrukets utslipp har stått stille på rundt 4,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 20 år, og Riksrevisjonen mener det ikke finnes noen plan for å nå klimamålene.
Civita peker på den åpenbare målkonflikten: å subsidiere beitedrift og rødt kjøtt for å bevare kulturlandskap kan ikke samtidig kalles klimapolitikk. Dersom arealene hadde fått gro igjen, ville det trolig bidratt til større CO₂-opptak.
Et system ingen forstår
Norsk jordbrukspolitikk består av over 100 ulike støtteordninger, ifølge en rapport fra Landbruksdepartementet. Mange av dem er geografisk differensierte og overlappende, noe som gjør systemet ugjennomsiktig og administrativt dyrt.
Civita mener kompleksiteten er bevisst: Den gjør det vanskelig å forstå hvor mye støtte som faktisk gis – og beskytter ordningene mot politisk kritikk. Hver gang staten forsøker å forenkle, blokkeres reformene av partene i jordbruksforhandlingene, som ønsker å «sette synlige spor» i avtalen.
En reform inspirert av EU
Civitas forslag tar utgangspunkt i EUs reformerte landbrukspolitikk (CAP), som har gått fra produksjonsstøtte til arealbasert støtte. I stedet for å subsidiere produksjonsvolum og pris, vil Civita styrke de ordningene som ivaretar kulturlandskap og beredskap uten å forvrenge markedet.
De vil øke areal- og kulturlandskapstilskuddene med 50 prosent, men kutte pristilskudd, husdyr- og beitetilskudd med 5,2 milliarder kroner totalt. Samtidig foreslås det en overgangsordning på 2,5 milliarder for å dempe omstillingen. Et nytt beredskapsfond på 750 millioner kroner skal sikre lager av matkorn og sukker i stedet for å opprettholde dagens kunstige selvforsyningsmål.
Fra statsstyring til marked
Civita foreslår å erstatte dagens tilskuddsjungel med en enklere, markedsnær modell – der prisene i størst mulig grad fastsettes av markedet, ikke av staten. En slik reform vil ikke bare redusere offentlige utgifter, men også tvinge norsk landbruk til å bli mer produktivt og innovativt.
Den norske jordbrukspolitikken, skriver Civita, er «et lærebokeksempel på hvordan gode intensjoner kan gi dårlige resultater». Landbruket har blitt en sektor som produserer avhengighet, ikke verdier – og et system der bondens frihet og ansvar er erstattet av støtteordninger og reguleringer.
Å bringe markedet tilbake til norsk jordbruk er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål – det er et spørsmål om frihet.