UKENS LEDER
I valgkampens hete er fokuset mye på Arbeiderpartiets plutselige høye oppslutning, Høyres dalende oppslutning samt et selvsikkert Fremskrittsparti som virker å ha stabiliert seg på rundt 20 prosent oppslutning. Dramaet nå dreier seg om hvorvidt KrF og Venstre klarer å bestige sperregrensen, noe som vil være avgjørende for borgerlig flertall. På motsatt side er det samme historie; vil MDG klare å komme over sperregrensen eller ikke? Men ingen snakker om Senterpartiet, som ligger med brukket rygg ihvertfall sammenlignet med oppslutningen de fikk i 2021. De kan få en spennende rolle i norsk politikk, uansett hvilken side som vinner valget.
Senterpartiet er på mange måter et merkelig parti – også i europeisk sammenheng. De er liksom umulig å plassere hverken på venstresiden, sentrum eller borgerlig side. Senterpartiet ble grunnlagt som et interesseparti for landbruksnæringen og for distriktene, som den gangen følte de falt i en skvis mellom storkapital-interessene og den industrialiserte arbeiderkampen. Og den dag i dag er de fremdeles det – et interesseparti for utkant-Norge. Partiet regnet seg som et borgerlig parti fra dannelsen i 1920 og frem til begynnelsen av 90-tallet, da EU-striden ødela all idyll på høyresiden. Senterpartiet verdsetter eiendomsretten, uavhengigheten fra store maktstrukturer – enten det er statlig overmakt ovenfor kommunalt selvstyre eller internasjonale avtaler og strukturer. Samtidig er de på det økonomiske området, et tvers igjennom sosialdemokratisk parti som setter pris på en sterk velferdsstat og som ser med skepsis på private profitt-aktører innen velferdstjenester. De er også kulturelt konservative, noe de deler med Kristelig Folkeparti, men i motsetning til dem, har de ikke et øye for det internasjonale samfunnet. De har en helt klart nasjonalkonservativ profil, men deres nasjonalisme er ganske så «snill», da de primært ønsker å hegne om nasjonalstaten, syns det er fint med norske flagg og bunad på 17. mai og har ellers ikke beskjeftiget seg særlig med kulturkrigen og en innvandringsfiendtlig retorikk som mange andre nasjonalt orienterte partier ellers i Europa.
I 2021 feide de inn i regjeringskontorene med en nærmest historisk høy oppslutning. Aldri hadde Senterpartiet fått så mye politisk kapital noensinne. De profiterte på å karre til seg en del såkalte «misnøye»-velgere fra Frp og lovet gull og grønne skoger, noe de ventelig ikke klarte å holde. De sakene de derimot leverte på, var ikke særlig populære – som å åpne lensmannskontorer ingen trengte eller å oppløse fylker som kostet skattebetalerne hundrevis av millioner kroner. Så fort de forlot regjeringskontorene relativt nylig, fikk Arbeiderpartiet selvtilliten tilbake og kunne hente hjem mange av lillevelgerne fra Høyre som var lei av Senterpartiet. Deres korte tid i opposisjon har det skjedd interessante ting med partiet. De har tatt en solid høyresving på den økonomiske politikken, ved å fronte lavere bunnfradrag i formueskatten, samt færre skatter og reguleringer for SMB-sektoren. De har også spisset sin sosialkonservative profil – de håper kanskje å få en liten jafs av høyreorienterte og konservative unge menn som nå i stort monn har gått til FrP. Kombiner dette med deres bitre EU-motstand, samt motviljen mot dagens energipolitikk og det grønne skiftet.
Dette har ført til at de mer og mer ligner et borgerlig parti. Jeg tror ikke nødvendigvis Senterpartiet går over til borgerlig side med det første. De er rett og slett så forskjellige kulturelt fra Høyre og Venstre at det ville blitt svært så vanskelig. Senterpartiet har i så måte mer til felles med FrP. Men det spesielle er at Senterpartiet er like fjerne fra de urban-liberale MDG (som elsker EU og kraftutveksling med Europa) og de like urbane og velutdannede drømmerne i SV. Rødt deler Senterpartiets EU-motstand, men likheten stopper der. Jeg tror ikke Rødts målsetning om et «klasseløst samfunn – det Marx kalte kommunisme» faller i god jord for trauste og jordnære bønder og andre næringsdrivende i distriktene som verdsetter eiendomsretten, kommunalt selvstyre og ser med skepsis på en altomfattende statsmakt som i god sosialistisk ånd skal sentral-dirigere alt fra Oslo.
Vinner rødgrønn side må diplomaten Støre snekre sammen et flertall som består av Rødt, SV, Senterpartiet og muligens MDG for å få flertall for sin regjering. Det sannsynlige utfallet er at han danner en ren Arbeiderparti-regjering som sjonglerer hit og dit for å få flertall for sine budsjetter. Jeg tror flosshatt-Støre mye heller vil lage konsensus-politikk med Høyre enn å forholde seg til raddisene i Rødt. Men det kanhende han ikke får så mye valg, hvis Høyre viser ham en kald skulder. Jeg tror ikke Høyre er mer interessert i sin sentrums-reise og risikere å miste enda flere velgere til FrP. I dette klimaet virker det nesten utenkelig at Senterpartiet skal klare å samarbeide med foreksempel MDG og Rødt – disse partiene er så ulike på omtrent alle områder. Da er det ikke helt utenkelig at strategene i Senterpartiet ser seg tjent med å begynne å flørte med borgerlig side. Det kan være mer spiselig hvis Fremskrittspartiet er det største partiet der, og de nå nesten identisk like partiene Høyre og Venstre ikke får flertall sammen.
Det kan bli en spennende seanse å følge med på denne dynamikken. For er det en ting historien er lært oss – er det at Senterpartiet er en svært så utro tjener. Det fikk Jan P. Syse smertelig erfare.
