Leserinnlegg skrevet av Johanne Skjævestad, student
LO kaller seg en selvstendig organisasjon, men handler mer som en politisk aktør med en klar agenda. Hvordan kan det forenes med rollen som bred arbeidstakerorganisasjon?
Det er verdt å stoppe opp ved uttalelsene fra LOs nye leder, som nylig erklærte at hun ønsker å «gi mer til Rødt» og «gruse høyresiden». En slik formulering avslører en grunnleggende misforståelse av hva det vil si å være en «selvstendig organisasjon», et begrep LO selv ofte
bruker for å hevde uavhengighet fra partipolitikken. Men hvor selvstendig er egentlig en organisasjon som åpent sier den vil bruke sin makt til å styrke ett bestemt parti og svekke en hel politisk fløy?
Slike uttalelser bidrar til å sementere et bilde av LO som en politisk aktør med en klar agenda, snarere enn en bred og representativ interesseorganisasjon for landets arbeidstakere. Mange LO-medlemmer stemmer ikke på venstresiden, og langt færre på Rødt. Hvordan kan de føle seg sett når ledelsen tar et så entydig ideologisk standpunkt?
Når LO begynner å ligne mer på en kamporganisasjon for venstresiden enn en samlende kraft for norske arbeidstakere, truer det både legitimiteten og tilliten til organisasjonen. Mye av Arbeiderpartiets støtte kommer fra LO og tilknyttede fagforbund. Når én organisasjon står for en så stor andel av et partis økonomiske grunnlag, må det være lov å stille spørsmål ved uavhengigheten – spesielt når den samme organisasjonen snakker som om den styrer den politiske retningen, ikke bare støtter den. Noen vil innvende at høyresiden også mottar økonomisk støtte fra sterke interesser – og det er riktig. Men forskjellen i omfang er betydelig. Ved stortingsvalget i 2021 mottok
Arbeiderpartiet over 41 millioner kroner i støtte, mens Høyre mottok i overkant av 20 millioner. Dette ifølge offisielle tall fra Partifinansiering.no.
I den politiske dynamikken mellom Arbeiderpartiet og LO finner vi paralleller til forholdet mellom National Rifle Association (NRA) og Det republikanske partiet i USA. På samme måte som NRA utøver betydelig innflytelse over republikanske politikere, virker det som om
LO har en tilsvarende rolle i Arbeiderpartiets beslutningsprosesser. Dette er en forbindelse som fortjener kritikk.
Arbeiderpartiets historie og verdier er dypt forankret i arbeiderbevegelsen, og LO har vært en trofast støttespiller gjennom generasjoner. Men denne lojaliteten har en pris. Akkurat som mange republikanske politikere vegrer seg for å utfordre NRA på våpenlover av frykt for å miste støtte og finansiering, virker det som om Arbeiderpartiet ikke tør å ta oppgjør med LO i saker der fagbevegelsens interesser kan komme i konflikt med hva som gagner samfunnet som helhet.
Sammenligningen med NRA i USA er ubehagelig, men relevant. Også NRA påstår å representere medlemsinteresser, men fungerer i realiteten som en politisk maskin for én bestemt fløy og holder politikere i sjakk med løfter om støtte eller trusler om motstand. På samme måte risikerer LO å redusere Arbeiderpartiets handlefrihet, og nå også å trekke Rødt nærmere en posisjon hvor de kan utøve uforholdsmessig stor innflytelse, uten å stå ansvarlig for de langsiktige konsekvensene.
Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan ikke lenger forstås utelukkende som et uttrykk for felles historikk eller verdifellesskap. Det er i økende grad et forhold preget av avhengighet og press. I spørsmål som gjelder modernisering av offentlig sektor, arbeidslivsreformer eller nødvendig tilpasning til et mer fleksibelt arbeidsmarked, har Arbeiderpartiet ofte valgt å stå på LOs side, selv når dette går på bekostning av fremtidens behov. Dette undergraver partiets evne til å tenke nytt, og hemmer muligheten for bredere velgerappell. LO har historisk hatt en legitim rolle som interesseorganisasjon. Samtidig er det viktig å erkjenne at samfunnet trenger mer enn sterke fagforeninger. Vi trenger også arbeidsgivere som tør å investere, ta risiko og skape verdier. Uten dem finnes det ingen arbeidsplasser å forhandle om. Et sterkt næringsliv er ikke en motpol til arbeidstakernes interesser. Det er en forutsetning for at velferdssamfunnet vårt skal fungere.
Når LO velger å gjøre arbeidsgiversiden til fiendebilde, og deler av det politiske landskapet til hovedmotstander, bidrar det til polarisering og konflikt – ikke konstruktiv fremgang. I stedet for å «gruse» en side, burde LOs nye leder snakke om hvordan man kan bygge broer. Det norske arbeidslivet har vært preget av samarbeid: trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstakerne og arbeidsgiverne er en av grunnene til at Norge har et av verdens mest stabile og rettferdige arbeidsmarkeder. Dette samarbeidet tåler ikke at én aktør insisterer på konflikt og kamp.
En sunn og moderne fagbevegelse bør være uavhengig, inkluderende og dialogorientert – ikke politisk aktivistisk. LO må våge å representere mangfoldet i egne rekker og bidra til løsninger som gagner både dagens og morgendagens arbeidstakere. En politikk styrt av frykt og avhengighet gagner ingen. Det er på tide at Arbeiderpartiet viser mot, tar egne beslutninger og gjenoppretter balansen mellom interessene til LO og det brede lag av befolkningen. Og Arbeiderpartiet må huske at dets lojalitet først og fremst bør ligge hos velgerne – ikke en enkeltorganisasjon, uansett hvor mektig den måtte være.
Samarbeid, ikke splittelse, må være veien videre
