REDAKTØRENS LEDER
Høyre slikker sine sår etter sitt begredelige valgresultat. Men som en stolt løve såret etter et nederlag i kamp med en annen rival, er det lite av selvransakelse og selvkritikk å spore i de øvere sjikt i partiet. Tvert imot står «ernasolberg-ismen» like fjellstøtt, selv om Solberg har meldt sin avgang. Dog ser det ut til at den strategien ikke er like klok. På Nettavisen sin siste partimåling fortsetter Høyre å dale.
Man fikk bukken og havresekk-vibber allerede når Høyre proklamerte at evaulerings-prosessen skal ledes av Tina Bru – som kan kalles en yngre versjon av Erna Solberg og har stått brask og bram med hennes sentrums-kongstanke. Bru tilhører den urban-liberale fløyen i Høyre, hvis fløy det nesten er umulig å skille fra Venstre. Hun har også vært en varm forsvarer av Erna Solbergs av-ideologiseringsprosess der paradigmeskiftet har foregått i to stadier; først å flytte hele partiet til sentrum, omfavne brede konsensus og kompromisser med Arbeiderpartiet, deretter å ape etter Venstre hva angår klimapolitikk, EU-servilitet og urban sosial-liberalisme. Svært mange medlemmer i Høyre har pekt på at det er nettopp dette som har ført til at Høyre så og si har mistet hele høyrefløyen sin til Fremskrittspartiet. Personlig har jeg snakket med mange medlemmer i partiet som kan berette at det faktisk har blitt mer og mer problematisk å kalle seg konservativ i Høyre, enten det gjelder å være fiskal-konservative eller verdi-konservative. Dette er et stort problem for partiet, for selv Høyre må innse at Norge er større enn Høyres Hus og omegn.
Når Tina Bru og co nå skal høste inn tilbakemeldinger fra organisasjonen om hva som gikk galt med årets valgkamp, vil hun nok høre mye av nettopp dette; mange medlemmer og tillitsvalgte etterlyser en klar ideologisk retning, tydelig og gjenkjennelig Høyre-politikk, avstandstagen til Arbeiderpartiet samt en revitalisering av de konservative røttene til partiet. Men det spørs om Tina Bru og resten av eliten i partiet er villig til å ta disse tilbakemeldingene på alvor.
Så kunne vi den 29. september lese en oppsiktsvekkende sak publisert av Nettavisen. Det eksisterer en svært så omfattende misnøye i Høyres stortingsgruppe mot partiets kommunikasjonsapparat ledet av Cato Husabø Fossen. Mange politikere «på gulvet» har oppfattet rådgiver-korpset svært negativt. De har opplevd en respektløs tone, å bli totalt ignorert samt å bli utestengt fra mediedeltagelse. Dette er rådgiverne nær partiledelsen, inkludert Erna Solberg. Denne situasjonen førte til to krisemøter før sommeren – ikke en ideell situasjon å starte en valgkamp på. Men situasjonen bedret seg ikke. Hvis dette stemmer, vitner det helt klart om at en utpreget ukultur har fått vokse og gro i Høyre over lenger tid. Denne kritikken sammenfatter også med hva andre Høyre-tillitsvalgte har meldt om; økende avstand fra partiledelsen til resten av organisasjonen, en partiledelse som ikke ønsker å lytte til grosrota i partiet samt arroganse, ignoranse og kald avvisning.
Det er også talende at generalsekretær Tom Erlend Skaug glatt avviser kritikken fra stortingspolitikerne samt uttrykker skuffelse over «anonym kritikk». Igjen – total mangel på selvkritikk eller en ydmyk holdning. For hvor mange flere klare signaler trenger partiledelsen? De har fått kritikk fra høytstående Høyre-profiler rundt i landet (inkludert ordførere), de har hatt en stortingsgruppe som mener rådgiver-korpset opptrer respektløs OG de har gjennomført en dårlig valgkamp som resulterte i et av de verste valgresultatene i partiets historie. Tydeligere signaler om at partiet er på feil kurs, finnes vel knapt.
Hvis ikke Høyres partiledelse klarer å rydde opp i denne interne ukulturen, samt legge fra seg arrogansen og avvisningen av all kritikk, vil partiet aldri klare å løfte seg opp fra gropa. Og hvis de insisiterer på å opprettholde Erna Solbergs sosialliberale sentrumsprosjekt, vil de heller aldri klare å vinne tilbake velgerne de mistet til Fremskrittspartiet. For det går faktisk an å være tydelige, ideologiske og krystallklare i enkelte saker, selv om man ønsker å fremstå som et pragmatisk styringsparti. For å ta styring handler faktisk om å ta standpunkt og lede en klar vei fremover. Å stikke hodet i sanden, kalles ikke styring. Det er ansvarsfraskrivelse.
