Den globale energiomstillingen er langt fra stoppet, men utviklingen går saktere enn det som kreves for å nå internasjonale klimamål. Det er hovedkonklusjonen i rapporten Energy Transition Outlook 2025, utarbeidet av det internasjonale teknologikonsernet DNV. Rapporten er basert på DNVs egen energimodell og er utviklet av et bredt fagmiljø bestående av over 150 interne eksperter, med konsernsjef Remi Eriksen som ansvarlig avsender gjennom forordet.
Energy Transition Outlook 2025 er den niende utgaven av DNVs årlige hovedrapport om det globale energisystemet, og for første gang strekker analysene seg helt frem til 2060. Ifølge DNV er dette et nødvendig grep fordi energiomstillingen ikke vil være fullført i 2050, slik mange politiske målsettinger legger til grunn. Rapporten understreker at modelleringen representerer det DNV omtaler som det mest sannsynlige fremtidsbildet, ikke et ønsket scenario.
Analysen viser at verdens energisystem er inne i en reell omstilling, men at tempoet er ujevnt. Fossile energikilder står i dag for rundt 80 prosent av verdens primærenergi, men denne andelen ventes å falle markant frem mot 2060. Ifølge DNV vil sol- og vindkraft alene stå for mer enn en tredjedel av global primærenergibruk ved slutten av perioden, og sammen med andre ikke-fossile kilder vil disse dominere energimiksen fra 2050-tallet. Samtidig understrekes det at overgangen skjer for sakte til å begrense global oppvarming i tråd med Parisavtalens mål.
Rapporten peker på elektrifisering som den viktigste drivkraften i omstillingen. Globalt strømforbruk ventes å mer enn dobles frem mot 2060, både som følge av økt etterspørsel og fordi elektrisitet erstatter fossile energibærere i transport, bygg og industri. Denne utviklingen gir betydelige energieffektiviseringsgevinster, ettersom elektriske løsninger har langt lavere tap enn forbrenningsbaserte systemer. Likevel begrenses tempoet av mangelfull utbygging av kraftnett, særlig i Europa og Nord-Amerika.
DNV legger stor vekt på geopolitikkens betydning for energimarkedene. Økt global uro og svekket tillit til multilaterale institusjoner har ført til at energisikkerhet i økende grad prioriteres foran kostnadseffektivitet og klima. Ifølge analysen gir dette et blandet bilde. I energiimporterende regioner bidrar satsing på innenlands fornybar energi og kjernekraft til lavere utslipp, mens energiexporterende land i større grad forlenger bruken av olje, gass og kull. Samlet sett mener DNV at energisikkerhetstiltakene gir noe lavere globale utslipp på lang sikt, men langt fra nok til å nå klimamålene.
Et sentralt funn i rapporten er at globale CO₂-utslipp trolig vil toppe seg rundt 2025 og deretter begynne å falle. Likevel ventes utslippene kun å være redusert med rundt 43 prosent i 2050 sammenlignet med i dag. Netto nullutslipp globalt nås først mot slutten av århundret, ifølge DNVs modell. Dette innebærer at den samlede utslippsmengden frem mot 2100 vil være høy nok til å gi en temperaturøkning på rundt 2,2 grader sammenlignet med førindustrielt nivå.
Rapporten analyserer også fremveksten av nye energibehov, blant annet knyttet til kunstig intelligens og datasentre. Selv om energibruken her vokser raskt, anslår DNV at AI-relatert strømforbruk fortsatt vil utgjøre en relativt begrenset andel av global elektrisitetsbruk sammenlignet med andre vekstområder som elbil-lading og kjøling av bygninger. Samtidig pekes det på at teknologigiganters økte betalingsvilje for stabil kraft kan gi ny interesse for kjernekraft, særlig i Nord-Amerika.
Når det gjelder klimapolitikk, konstaterer DNV at verden i praksis har forlatt målet om netto nullutslipp innen 2050. Bare et fåtall land har redusert utslippene i tråd med egne forpliktelser, og flere store økonomier har reversert eller svekket klimapolitiske virkemidler. Dette forsterker ifølge rapporten risikoen for betydelige klima- og samfunnskostnader for fremtidige generasjoner.
Energy Transition Outlook 2025 tegner dermed et bilde av en energiomstilling som er reell og uunngåelig, men også utilstrekkelig i møte med klimautfordringen. DNVs hovedbudskap er at teknologien for omstilling i stor grad allerede finnes og er konkurransedyktig, men at politiske prioriteringer, investeringstakt og infrastrukturutbygging vil avgjøre hvor raskt og hvor langt overgangen faktisk går.