En varslet ubalanse i norsk arbeidsliv
Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i løpet av 2024 ble jobbet så mye betalt overtid i Norge at det tilsvarer hele 33 000 heltidsstillinger. Det utgjør 1,6 prosent av alle arbeidstimene i landet. Funnene er basert på den løpende Arbeidskraftundersøkelsen (AKU), og gir et interessant bilde av hvordan norsk arbeidsliv løser sine kapasitetsutfordringer – ofte gjennom å forlenge den enkelte arbeidstakers innsats, snarere enn å fordele arbeidsmengden på flere hender.
Når overtid blir normen, ikke unntaket
Totalt 431 000 personer oppga at de jobbet utover sin avtalte arbeidstid i 2024, altså om lag 16 prosent av den sysselsatte befolkningen. Når man omregner disse ekstra timene til fulltidsekvivalenter – ukeverk på 37,5 timer – blir det tydelig hvor mye arbeidskraft som faktisk skjules i overtidsstatistikken. 33 000 årsverk tilsvarer omtrent sysselsettingen i en mellomstor norsk kommune. Det reiser spørsmål om hvorvidt norsk arbeidsliv i realiteten er underbemannet, eller om vi rett og slett har gjort overtid til en integrert del av driftsmodellen.
Store kjønnsforskjeller i overtidsarbeid
Tallene viser også tydelige forskjeller mellom kjønnene. Menn står for over dobbelt så mye betalt overtidsarbeid som kvinner. Av de 33 000 ukentlige årsverkene, stammer mer enn 22 000 fra mannlige ansatte. Dette speiler i stor grad den strukturelle kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Bransjer som industri, teknisk tjenesteyting og offentlig administrasjon – hvor overtidsbruken er høy – domineres fortsatt av menn. Samtidig har kvinner høyere representasjon i sektorer som undervisning og helse, der overtidsbruken er betydelig lavere og i større grad kompenseres gjennom fleksitid eller avspasering.
En fleksibel løsning – men til hvilken pris?
Overtid er for mange arbeidsgivere en fleksibel løsning i møte med sesongsvingninger, prosjektperioder eller sykefravær. For arbeidstakere kan det være et kjærkomment økonomisk tilskudd. Likevel er det grunn til å være varsomme dersom denne praksisen stivner til og blir en permanent del av arbeidsstrukturen. Overdreven overtidsbruk kan føre til økt stress, dårligere balanse mellom arbeid og fritid, og i verste fall langvarig belastning som rammer både produktivitet og helse. På sikt kan det også gjøre virksomheten sårbar ved at den reelle kapasiteten skjules bak enkelttiltak fremfor strukturelle løsninger.
Et varsko for ledere og beslutningstakere
For arbeidsgivere – og særlig for småbedrifter med begrensede personalressurser – bør SSBs funn være et varsko. Hvis virksomheten stadig må lene seg på overtid for å få hjulene til å gå rundt, er det kanskje på tide å vurdere om ressursbruken er bærekraftig. Er det mulig å omorganisere arbeidsflyten, ansette en ekstra medarbeider, eller investere i teknologi som frigjør tid? Slike grep kan på sikt være mer lønnsomme enn å stadig kompensere med dyr og utmattende overtid.
Veien videre: mer bærekraftig kapasitetsplanlegging
Det finnes ingen enkel løsning, men ett budskap bør være klart: Vedvarende overtidsbruk kan ikke erstatte solid bemanningsplanlegging og god organisering. For å sikre et sunt og robust arbeidsliv må virksomheter tørre å stille spørsmål ved hvordan arbeidstiden faktisk disponeres – og hva det egentlig koster, både økonomisk og menneskelig, å la overtid bli normen.
