Mangelen på arbeidskraft i Norge har avtatt siden toppåret 2022, men rekrutteringsutfordringene er fortsatt betydelige i store deler av arbeidsmarkedet. Det fremgår av en ny rapport fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, som sammenstiller oppdatert statistikk, forskning og analyser av kompetansebehov og arbeidskraftmangel i 2025.
Rapporten viser at hver femte virksomhet oppga rekrutteringsproblemer i 2025, samtidig som den samlede estimerte mangelen på arbeidskraft er redusert fra rundt 70 000 personer i 2022 til om lag 39 000 i 2025. Nedgangen må ses i sammenheng med svakere økonomisk vekst, høy inflasjon og økte renter, som samlet har dempet etterspørselen etter arbeidskraft i flere næringer.
Likevel peker rapporten på at ubalansen i arbeidsmarkedet fortsatt er markant i enkelte sektorer, særlig innen helse- og omsorgstjenester, industri og bygg og anlegg.
Fagarbeidere og høyere utdannede dominerer mangelen
For første gang gir Navs bedriftsundersøkelse et mer presist bilde av hvilken utdanningsbakgrunn arbeidsgivere etterspør i stillinger de ikke har lykkes med å fylle. Tallene viser at mangelen i hovedsak er konsentrert i yrker som krever fag- og yrkesopplæring eller høyere utdanning.
Om lag 40 prosent av den samlede mangelen gjelder fagarbeidere, mens 39 prosent gjelder yrker som normalt krever høyere utdanning. Mangelen på arbeidskraft med høyere yrkesfaglig utdanning utgjør en mindre andel, og mangel på arbeidstakere med doktorgradskompetanse er marginal.
Blant enkeltgrupper peker rapporten særlig på helsefagarbeidere, sykepleiere, spesialsykepleiere og legespesialister. Også elektrikere og enkelte industriyrker er blant yrkene med størst udekket behov. Innen helse- og omsorgssektoren alene er mangelen estimert til nær 11 000 personer i 2025.
Aldring forsterker presset
Rapporten løfter fram befolkningsaldring som en sentral strukturell driver bak arbeidskraftmangelen. Antallet nye alderspensjonister har økt betydelig det siste tiåret, og framskrivinger fra SSB viser en tydelig vekst i de eldste aldersgruppene fram mot 2050. Samtidig ventes utviklingen i den yrkesaktive befolkningen å være langt mer moderat.
Denne demografiske utviklingen innebærer økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, samtidig som tilgangen på arbeidskraft svekkes. Helse- og omsorgssektoren står allerede for rundt en femtedel av samlet sysselsetting i Norge. OECD advarer mot at ytterligere vekst i sektoren kan fortrenge arbeidskraft fra andre deler av økonomien og dermed dempe samlet verdiskaping.
Rapporten reiser dermed spørsmål om bærekraften i både arbeidsmarkedet og utdanningssystemet dersom en stadig større andel av arbeidsstyrken bindes opp i én sektor.
Konjunktur og struktur virker samtidig
En sentral konklusjon i rapporten er at mangel på arbeidskraft ikke kan forklares av én enkelt faktor. Både konjunkturelle og strukturelle forhold virker samtidig.
Etter pandemien opplevde mange OECD-land, inkludert Norge, en kraftig økning i antall ledige stillinger parallelt med høy arbeidsledighet. Dette kan indikere svakere matching mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse. Rapporten viser til at overgangsraten fra arbeidsledighet til arbeid har falt over tid, og at det finnes begrenset kunnskap om hvorvidt dette skyldes kompetansemismatch, geografisk mobilitet, lønns- og arbeidsvilkår eller institusjonelle forhold.
Digitalisering, grønn omstilling, geopolitisk uro og økt bruk av kunstig intelligens trekkes fram som megatrender som påvirker kompetansebehovene i arbeidslivet. Samtidig har sentralisering og regional ubalanse bidratt til vedvarende rekrutteringsutfordringer i distriktene.
Måleproblemer og behov for bedre kunnskap
Rapporten understreker at det ikke finnes én enkelt indikator som fullt ut fanger omfanget eller karakteren av arbeidskraftmangel. Spørreundersøkelser blant arbeidsgivere, stramhetsindikatorer, framskrivingsmodeller og internasjonale indekser gir ulike perspektiver, men har metodiske begrensninger.
Et sentralt poeng er behovet for å skille mellom konjunkturbetinget knapphet og mer varig, strukturell mangel. Mens konjunkturell mangel kan avta når aktiviteten i økonomien faller, krever strukturelle ubalanser mer langsiktige grep innen utdanningspolitikk, kompetanseutvikling og arbeidsmarkedstiltak.
Rapporten peker på at tiltak må tilpasses årsakene til mangelen. Der utfordringene primært skyldes for lav tilførsel av ny arbeidskraft, kan dimensjonering av utdanningene være sentralt. Der mangelen skyldes svak matching eller mobilitet, kan tiltak rettet mot kvalifisering, godkjenning av utenlandsk utdanning og bedre kobling mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere være mer treffsikre.
Et varig press på kompetanse
Til tross for en avkjøling i økonomien indikerer analysene at Norge står overfor en vedvarende og delvis økende mangel på kvalifisert arbeidskraft i årene som kommer. Særlig gjelder dette tekniske fag og helse- og omsorgsyrker.
Rapportens samlede vurdering er at arbeidskraftmangelen må forstås som et samspill mellom demografi, teknologi, utdanningskapasitet, arbeidsvilkår og konjunkturer. For næringslivet innebærer dette økt konkurranse om kompetanse og et mer krevende rekrutteringsmarked – selv i perioder med svakere økonomisk vekst.
Arbeidsmarkedets langsiktige bærekraft vil i økende grad avhenge av evnen til å mobilisere tilgjengelig arbeidskraft, styrke matchingen mellom utdanning og behov, og tilpasse utdanningssystemet til et mer kompetanseintensivt og demografisk presset arbeidsliv.