Arbeiderparti-regjeringen styrer selvsagt ikke Sentralbanken, men de er absolutt ikke uskyldige i de økte utgiftene i staten, som driver frem inflasjonen. «Alle skal med» er nå snarere «Alle skal ned».
Kommentar: Klaus Jakobsen, reporter DinBedrift, innholdet står for skribentens regning.
Foto: SMB Norge
Ny renteheving i desember?
Norges Banks styringsrente er for tiden på 4,5%, og ble satt opp med 0,25% senest i september. I Finland er nå styringsrenten 2,5% (de følger European Central Bank), Danmark har 2,1% og Sverige har 1,75%. Dette må vel sies å være av de mer sammenlignbare landene, for oss i Norge. Ida Wolden Bache, sjef i Norges Bank, ryktes stadig å ha en ekstra julegave på lur til oss nordmenn. En ny renteheving på rentemøtet i desember. Blant økonomer antydes det at det ikke blir en renteheving i rentemøtet i november, men altså mest sannsynlig på rentemøtet i desember.
Økonomenes narrativ
Det er viktig med høy rente sier mange av de norske økonomene, for slik er det over hele verden nå, sies det. Norge kan ikke skille seg ut, om vi og skal bekjempe inflasjonen. Hvorfor følger ikke norske journalister da opp med det legitime spørsmålet: «ja, men vi i Norge HAR jo allerede mye høyere rente enn alle de andre sammenlignbare landene?». Hvorfor arresteres ikke våre økonomer oftere på dette budskapet? Ta USA som et eksempel. Hvorfor skal Norges Bank alltid følge etter The Fed sine beslutninger? Er det logisk? I USA kan man som lånetaker gå fra sin bolig, og levne boliglånet igjen til banken. Dette ble jo mye av årsaken til finanskrisen rundt 2008-2009. I Norge kan vi ikke gå fra boliglånet. I tillegg har majoriteten av amerikanske boliglånetakere sine lån bundet i fastrenter på flere tiår. I Norge er det helt motsatt. Her har majoriteten sine lån knyttet opp i løpende renter (96,1% i følge SSB). Hvorfor følger Norge da så slavisk de endringene som sentralbanken i USA gjør? Er det for å holde Petro-Dollaren i drift? Spekulativt ja, men hvorfor i all verden skal vi konsekvent følge en politikk, som likevel er så ulik måten vi nordmenn låner penger på?
Les også: Hvor nedrig kan regjeringsadvokaten tillate seg å være?
Inflasjons-staten Norge
OECDs landrapport, «OECD Economic Surveys: Norway 2026», som ble lansert i juni i år, konkluderer veldig tydelig om den norske stats økende utgifter. De presser inflasjonen opp. Pengepolitikkens oppgaver blir vanskeligere i Norge, sier rapporten, grunnet det store statsbudsjettet i Norge. Oljefondet finansierte i 2001 3% av offentlige utgifter. I 2025 er denne andelen på 27%, og økende. Så politikk, det virker! Problemet er bare at alle vil ha mer, i forhandlinger om statsbudsjettet. De færreste politikere tar ansvar, ved å presse ned statsbudsjettet. Av hensyn til befolkningen, eller inflasjonen om du vil. De fleste politikere mener nok vel, og tenker at de skal forhandle frem politiske vinnersaker, på vegne av folket. Men, gjennom disse forhandlingene, blir effekten altså motsatt, man skader økonomien til folk flest. Hvorfor er statens utgifter en slik hellig ku for norske politikere? Hvorfor vinner ingen på å ta den debatten? Er vi for oljedopet til å forstå vårt eget beste? Hva skjer den dagen olje-eventyret snur?
Dyrtid-debatten
Selv om vi har hatt høye strømpriser i lang tid, høyere drivstoffpriser, høye renter, så var det en absurd debatt, å se Debatten for en stund siden. Der hadde NRK linet opp økonomer mot politikere, for å debattere om vi har en dyrtid eller ikke. Eller, som økonomene hevdet, at vi bare føler å ha dårlig råd. 80% av nordmenn eier egen bolig. Men, i lønnsforhandlinger er det ikke tillatt å ha med renteutgifter i oppgjørene. Det hadde vært helt greit det, om rentesituasjonen hadde svingt litt frem og tilbake fra måned til måned, eller år til år. Problemet oppstår jo når vi har en situasjon, som nå, hvor vi har hatt høye renter siden 2022. Og snart er vi inne i det herrens år 2027. Det er svært mange år, hvor en stor del av oss sliter med enormt høye utgifter, uansett hvor mange hundrelapper finansminister Jens Stoltenberg gir oss i skattereduksjoner. 522 kroner per måned ble renteøkningen for min familie, ved rentehevingen i september. Dersom det blir en ny renteheving i desember, på 0,25%, så runder vi altså godt over 1000 kroner i økte renteutgifter, per måned. Da varmer ikke 200-300 kroner i månedlig skattelette fra Stoltenberg så alt for mye. Vi er for øvrig en helt middels familie, med middels inntekt, så det er avklart.
Ny verden siden 2001
Inflasjonsmålet på 2% ble satt i 2001. Dette i en tid hvor utgiftene i bruttonasjonalprodukt lå på 50% mellom det offentlig og det private. Det var sikkert et fornuftig mål med 2% KPI på den tiden, men verden ser helt annerledes ut i dag. I dag nærmer det offentlige i utgifter seg på hele 65%, men det er vi, levnet igjen på den private siden, som må løfte nærmest hele inflasjons-bekjempelsen. Hvor logisk er det å fortsette med denne gamle politikken da? Og hvor lenge holder tømmene, før de ryker? Hvor lenge klarer privatmarkedet å holde unna rentespøkelset, før konkursene setter inn i store mengder? Noen av oss er gamle nok til å huske at man på 80-tallet kunne overta boliger for én krone, så lenge man overtok boliglånet til folk. Ønsker vi oss dit? Samtidig har utviklingen vært positiv, for en del som har eid sin bolig lenge. Men, hva med våre unge, som også en gang skal inn på boligmarkedet? Hva gjør en så skjev utvikling mellom lønn og boligpriser, for deres kjøpekraft? For mange unge i dag, er det å eie egen bolig bare en fjern drøm.
Les også: Er statens utgifter ei hellig ku?
Ny pengepolitikk
I Norge fortsetter vi altså med en gammeldags pengepolitikk. Som muligens, med dagens geopolitiske uroligheter i sikte, og ikke minst den ekstremt digitaliserte verden vi ser for oss, er antikvarisk? Jeg har ikke svarene, på hva eventuelle endringer bør være, men det kan jo absolutt ikke fortsette å være slik det er i dag. At den norske stat skal bli rikere og rikere, mens middelklassen i Norge blir nærmest destruert. På de siste 15 årene har lønningene i Norge økt med 60%. Boligprisene har derimot økt 85%, så her har ikke våre lønninger klart å følge utviklingen. På de samme 15 årene har statsbudsjettet økt med hele 118%, og det forklarer selvsagt mye av årsaken til at staten nå er en stor faktor i å holde inflasjonen høyt. Endringer i pengepolitikken må uansett til, men det krever nok flere økonomer, og politikere, som tør si fra om dette? Hvorfor skal norske husholdninger alene ta belastningen av inflasjonen, når staten er med på å bidra til den samme inflasjonen? Oljefondet har kanskje gjort norske politikere mindre disiplinerte? Så lenge fondet vokser, er handlingsregelen på 3% bare større og større i kroner og ører. Men, stadig større uttak fra oljefondet skaper altså mer press på økonomien. Her er det kanskje også på tide med ny politikk? Kanskje burde uttaket settes i kroner, fremfor prosentsats?
Politikerforakt vokser
Kanskje er vi i ferd med å få hollandsk syke i Norge. Jeg tror ikke man kan lese om et eneste prosjekt staten står bak, som forholder seg til normale økonomiske beregninger. Senest i dag kunne vi lese om de to store sykehusene som skal bygges i Oslo. De vil begge overgå budsjettene med flere titalls milliarder kunne vi lese i NRK. Sykehus, og helse, er viktig i folks liv. Men, vi er altså blitt så oljedopet gjennom pensjonsfondet at vi ikke bygger noen ting lenger under normale og anstendige omstendigheter. Hver for seg skulle sykehusene opprinnelig koste under 40 milliarder kroner. De ligger nå definitivt på 50 milliarder kroner hver, med antydning om opp til 70 milliarder kroner. Personlig blir jeg ikke overrasket om de minst ender opp på 100 milliarder kroner hver. Hvor sykt er ikke dette? Det er ikke rart om politikerforakten i Norge vokser seg frem til enorme høyder, om utviklingen fortsetter. Det eneste som vokser frem, politisk sett, under slike forhold, er enkle løsninger, på kompliserte spørsmål. Da får vi fort fremvekst av politiske partier med et heller tvilsomt forhold til demokratiske spilleregler. Vil vi ha det slik i Norge?
Kommunistisk drøm?
Hvor langt unna er Norge en kommunistisk drøm? Vi lever jo i en såkalt blandingsøkonomi, men i og med at det offentlige kontrollerer mer og mer av nasjonens utgifter, og inntekter, er vi kanskje i en proto-tilstand til kommunismen? Omfordeling er et viktig ord for norske sosialdemokrater. Det er viktig for dem å omfordele dine hardt tjente skattepenger, til noe de mener fortjener støtte. Personlig tenker jeg at folk flest vet best hva de må bruke pengene sine på. En byråkrat, eller politiker, vet minst hva du bør, eller må bruke pengene dine til. Her burde vi alle få mer frihet, gjennom en redusert stat, og reduserte skatter. Hvorfor diskuterer ikke våre politikere mer om hvordan vi skal øke verdier i Norge, fremfor hva de skal dele penger ut til? Endringer på formuesskatt, utbytteskatt og exit-skatt er eksempler på skatter man kunne dramatisk redusert, eller fjernet. Slik kunne vi nærmet oss svensk politikk, som i dag har over 50 unicorns (selskap med verdi over 1 milliard Dollar), mot Norges 10. De fleste av disse ti er gamle foretak, mens Sverige skaper hele tiden nye unicorns. Igjen, politikk fungerer!
Alle skal ned?
«Alle skal med» er et slagord man gjerne forbinder med Arbeiderpartiet. Slik utviklingen går for tiden, med en økonomisk utvikling i feil retning, og ikke minst en skyhøy rente i år etter år, burde man heller sagt «alle skal ned». Men, det er vel ikke et slagord de på Youngstorget ville valgt frivillig selv. Da er det kanskje på tide at de våkner opp, og innser hvor skadelig politikken de fører, er for folk flest, et annet kjent slagord fra partiet. Våkn opp alle jordens bundne treller!