En bedriftseier kan ha penger til å betale formuesskatten samtidig som kapitaluttaket svekker virksomhetens handlingsrom. Statens tilsvar i Brunstad-saken viser hvorfor skattedebatten trenger en bredere økonomisk forståelse.
Foto: Klaus Jakobsen
Kommentar: Dr. Glenn Agung Hole, institusjonell økonom og førsteamanuensis, innhold står for skribentens regning
I sitt tilsvar til Sunnmøre tingrett 21. oktober 2026 forsvarer staten formuesskatten på aksjene i Hadi Invest AS, som eier aksjer i møbelbedriften Brunstad. Saken gjelder inntektsårene 2022–2024. Staten viser til utbytter og eierens øvrige økonomi som argumenter for at beskatningen ikke innebærer en uforholdsmessig byrde.
Som institusjonell økonom er jeg opptatt av hvordan slike regler påvirker beslutningene i bedriftene. For små og mellomstore virksomheter er kapital et grunnlag for å betale lønn, finansiere varelagre og gjennomføre omstillinger. Skattesystemet påvirker hvor mye av denne kapasiteten som kan bygges opp.
Statens argumenter må møtes presist. Det er holdingselskapets aksjer som er det direkte skattegrunnlaget. Ifølge tilsvaret mottok eieren også utbytter som etter utbytteskatt oversteg formuesskatten på disse aksjene i samtlige tre år. En kritikk som overser dette, vil stå svakt. Underskudd i produksjonsselskapet beviser heller ikke at hele konsernet mangler betalingsevne.
Men muligheten til å finansiere en skatt forteller bare en del av den økonomiske historien. Vi må også undersøke hvordan finansieringen påvirker virksomhetens motstandskraft og muligheter til å skape nye verdier.
Statens egen tabell oppgir samlet utbytte etter utbytteskatt på rundt 1,41 millioner kroner og formuesskatt på aksjene på rundt 1,11 millioner kroner. Skatten tilsvarer dermed om lag 78,5 prosent av nettoutbyttet i perioden. Dette er et mål på forholdet mellom skatten og utbetalt utbytte, ikke en skattesats på selskapets overskudd eller samlede avkastning.
Tallene illustrerer likevel hvor stor del av den utbetalte kontantstrømmen som gikk med til å dekke formuesskatten. Det relevante oppfølgingsspørsmålet er hvor pengene kom fra, og hvilke andre anvendelser de kunne hatt.
Et utbytte kan bygge på løpende inntjening, tidligere oppsparte midler eller andre finansieringskilder. Utbetalingsevne i ett år dokumenterer derfor ikke uten videre et varig overskudd av kapital. For å vurdere belastningen trenger vi kontantstrømmer over tid, investeringsbehov og opplysninger om gjeld og finansieringsvilkår.
Dette er særlig viktig i konsern. Staten peker på at eiendomsutleie og utleie av varemerkerettigheter gir overskudd, mens produksjonsvirksomheten har gått med underskudd. Det er relevant. Samtidig betales leie og vederlag mellom selskapene i konsernet. Disse betalingene flytter penger internt og skaper ikke i seg selv nye inntekter fra kunder.
En samlet økonomisk vurdering må derfor bygge på konsernets eksterne inntjening og kontantstrøm, med interne transaksjoner eliminert. Ellers kan overskudd i ett selskap gi et misvisende bilde av hvor mye kapital virksomheten samlet kan avse. Dette betyr ikke at staten har regnet dobbelt; det betyr at konsernets organisering alene ikke besvarer spørsmålet om økonomisk bæreevne.
Den institusjonelle utfordringen oppstår når en årlig betalingsforpliktelse møter en virksomhet med usikre inntekter og langsiktige investeringer. En maskin kan ha skattemessig verdi gjennom et svakt år. Den gir likevel ingen garanti for at årets kunder betaler nok til å finansiere både drift, fornyelse og eierens skatt.
Da kan eieren måtte velge mellom å redusere investeringene, øke gjelden eller hente inn nye eiere. Slike tilpasninger kan være gjennomførbare og samtidig ha en kostnad. Hvor stor kostnaden er i Brunstad-saken, må dokumenteres. Vi kan ikke slutte fra et skattekrav til tapte arbeidsplasser uten å undersøke sammenhengen.
Dette er heller ingen ny problemstilling. Kapitaltilgangsutvalget drøftet i NOU 2018:5 hvordan formuesskatt kan gi likviditetsproblemer fordi den ikke følger en underliggende inntektsstrøm. Utvalget viste samtidig til studier som tydet på at slike problemer ikke var et stort hinder for bedriftenes kapitaltilgang generelt. Begge deler hører med: Begrensede problemer i gjennomsnitt utelukker ikke betydelige problemer i enkelte bedrifter.
Et særlig punkt i statens tilsvar fortjener oppmerksomhet. Staten viser til den nye ordningen med betalingsutsettelse etter skattebetalingsloven § 9-3, og bemerker at eieren etter statens kjennskap ikke har søkt. Skatteetatens egen håndbok opplyser imidlertid at bestemmelsen gjelder formuesskatt fra inntektsåret 2026. Tvisten gjelder 2022–2024.
En ordning som gjelder senere inntektsår, kan ikke uten videre brukes som svar på belastningen i de årene saken gjelder. Statens henvisning gir derfor ikke den avklaringen leseren kunne forvente.
Betalingsutsettelse kan dessuten avhjelpe en midlertidig likviditetsknipe uten å redusere selve skattekravet. Ordningen er rentebærende. Den flytter betaling fremover og påfører en finansieringskostnad. Om dette gir en bedrift tilstrekkelig hjelp, avhenger av fremtidig inntjening og øvrige forpliktelser.
Fra et institusjonelt perspektiv er dette avgjørende: Reglene former eiernes forventninger til risiko og belønning. Når en investering krever flere år før den gir inntekter, må eieren også vurdere skattebetalingene underveis. Den vurderingen påvirker hvilke prosjekter som blir gjennomført, og hvor stor økonomisk buffer bedriften beholder.
Omfordeling og finansiering av fellesskapet er legitime hensyn. Bedriftene er selv avhengige av utdanning, infrastruktur og velfungerende offentlige institusjoner. Nettopp derfor må skattepolitikken vurderes ut fra både inntektene den gir staten i dag, og virkningen på fremtidig verdiskaping.
Jeg mener derfor at skattepolitikken trenger mer systematisk kunnskap om virkningen på investeringer og kapitalbehov, og sikkerhetsventiler som faktisk hjelper utsatte bedrifter. Forutsigbare regler og treffsikre ordninger styrker tilliten mellom eiere og myndigheter. Denne tilliten er en del av den institusjonelle kapitalen næringslivet er avhengig av.
Domstolene skal avgjøre de rettslige spørsmålene i Brunstad-saken. Den næringspolitiske diskusjonen krever i tillegg kunnskap om hvordan skatten virker gjennom et helt bedriftsliv, også i år preget av omstilling og svak inntjening.
Min innvending til statens økonomiske argumentasjon er at muligheten til å betale får for stor forklaringskraft. En grundig vurdering må også vise hva betalingen krever av kapitaluttak, og hvordan dette påvirker virksomhetens finansiering.
For norske små og mellomstore bedrifter er dette et konkret spørsmål om fremtiden. Et godt skattesystem må gi fellesskapet inntekter og bedriftene rom til å fornye seg. Da må staten også se hva kapitalen gjør før den blir utbetalt.
Kildegrunnlag
- Regjeringsadvokaten. Tilsvar til Sunnmøre tingrett 21. oktober 2026, sak 26-159181TVI-TSUN/TALE. Særlig punkt 2.2–2.5 og 3.3.2–3.3.3. Tallene fra saken er gjengitt som statens opplysninger; differansen om utbytte i 2024 er ikke avklart i tilsvaret.
- NOU 2018:5. Kapital i omstillingens tid, kapittel 8.3.3, om formuesskatt, likviditet og kapitaltilgang.
- Skattebetalingshåndboken. Kapittel 9, § 9-3. Ikrafttredelse med virkning for formuesskatt fra inntektsåret 2026, samt regler om utsettelse og renter.
- Skatteetaten. Utsett betaling av formuesskatt beregnet på virksomhetsformue. Veiledningen oppgir 2026 som tidligste inntektsår det kan søkes for.