Formelle bedriftslån øker i gjennomsnitt både sysselsettingen, omsetningen og overskuddet i små og mellomstore bedrifter, viser en omfattende metaanalyse fra Verdensbanken. Men resultatene avhenger av at kapitalen faktisk når frem til bedriftene med størst vekstmuligheter.
Tilgang til kapital blir ofte fremstilt som en av de viktigste forutsetningene for vekst i små og mellomstore bedrifter. En analyse fra Verdensbanken gir betydelig støtte til denne antakelsen.
Forskerne har sammenstilt resultatene fra 24 studier som undersøker virkningen av formelle bedriftslån. Den samlede analysen viser at lånene i gjennomsnitt økte sysselsettingen i bedriftene med 12 prosent, omsetningen med 18,3 prosent og overskuddet med 17,6 prosent.
Alle de tre beregnede effektene var statistisk signifikante. Resultatene tyder dermed på at manglende tilgang til kreditt ikke bare er en praktisk utfordring for den enkelte bedrift, men en reell begrensning på verdiskaping, investeringer og jobbskaping.
Småbedriftene møter større finansieringshindre
Små og mellomstore bedrifter utgjør mer enn 90 prosent av verdens bedrifter og står for omkring to tredeler av sysselsettingen. Samtidig møter de gjennomgående større finansieringsproblemer enn store selskaper.
Ifølge studien er det globale gapet mellom små og mellomstore bedrifters etterspørsel etter kreditt og den finansieringen som faktisk er tilgjengelig, beregnet til 5.700 milliarder dollar.
Det skyldes ikke nødvendigvis at småbedriftene mangler lønnsomme prosjekter. Bankene har ofte mindre informasjon om disse bedriftene, kortere regnskapshistorikk og færre verdier som kan stilles som sikkerhet. Behandlingen av mindre lån kan dessuten koste banken uforholdsmessig mye sammenlignet med lånets størrelse.
Resultatet kan bli at en levedyktig bedrift får avslag, mens en større og allerede veletablert virksomhet får finansiering på gunstigere vilkår. Kapitalen havner dermed ikke nødvendigvis der den vil gi størst avkastning for økonomien som helhet.
Omsetningen økte med over 18 prosent
Forskerne fant en gjennomsnittlig økning i bedriftenes omsetning på 18,3 prosent etter at de fikk tilgang til formelle lån. Det beregnede intervallet for denne effekten strakte seg fra 7,2 til 29,5 prosent.
Studien skiller formelle bedriftslån fra tradisjonell mikrokreditt og personlige lån. Lånene måtte være gitt av regulerte finansinstitusjoner til etablerte bedrifter med færre enn 250 ansatte. De måtte også være underlagt ordinære låneavtaler, tilbakebetalingskrav og markedsmessige eller delvis markedsmessige renter.
Det er en viktig avgrensning. Forskerne undersøker ikke om enhver form for kapitaltilførsel hjelper mennesker med å etablere seg som selvstendig næringsdrivende. De undersøker hvordan ordinære, tilbakebetalingspliktige lån påvirker eksisterende bedrifter.
Resultatene viser at slike lån i gjennomsnitt har langt større virkning på bedriftenes overskudd enn det tidligere analyser har funnet for tradisjonell mikrokreditt.
Forklaringen kan være at etablerte bedrifter allerede har kunder, kompetanse og en fungerende forretningsmodell. Når de får tilgang til kapital, kan pengene raskere brukes til maskiner, varelager, markedsføring, lokaler eller flere ansatte.
Ingen garanti for vekst i den enkelte bedrift
De sterke gjennomsnittstallene må likevel tolkes med varsomhet. Virkningen av lån varierte betydelig mellom de forskjellige studiene og finansieringsordningene.
Forskerne beregnet sannsynligheten for at en ny studie ville finne en positiv effekt til 91,4 prosent for sysselsetting, 82,4 prosent for omsetning og 83 prosent for overskudd. Det betyr samtidig at det finnes en reell mulighet for at en ny låneordning kan gi liten eller negativ virkning.
For sysselsetting strakte det beregnede utfallsrommet i en fremtidig studie seg fra en nedgang på 6,3 prosent til en oppgang på 29,6 prosent. For omsetning var usikkerheten enda større.
Et lån er med andre ord ikke vekst i seg selv. Det er et økonomisk verktøy som kan gjøre en lønnsom investering mulig. Dersom kapitalen brukes til å dekke vedvarende underskudd, utsette nødvendige omstillinger eller finansiere investeringer uten tilstrekkelig etterspørsel, kan lånet i stedet forsterke bedriftens problemer.
Den avgjørende forskjellen går derfor mellom bedrifter som mangler kapital til gode prosjekter, og bedrifter som mangler en bærekraftig forretningsmodell.
Offentlige långivere ga størst utslag
Et av de mest interessante funnene er at lån fra offentlige finansinstitusjoner ga større utslag på sysselsettingen enn lån fra private banker.
Lån fra private banker økte sysselsettingen med rundt 12 prosent. For lån fra offentlige finansinstitusjoner var den beregnede effekten omkring 25 prosent.
Forskerne mener forskjellen kan skyldes at private banker naturlig prioriterer de sikreste og mest lønnsomme kundene. Det er rasjonelt fra bankens ståsted, men innebærer ikke nødvendigvis at kapitalen går til bedriftene hvor den samfunnsøkonomiske effekten er størst.
Bedriftene med den største kapitalmangelen kan også være de virksomhetene som har mest å hente på å få finansiering. Når private banker foretrekker selskaper med etablerte kundeforhold, lang kreditthistorikk og god sikkerhet, kan finansieringsordninger ende opp med å støtte bedrifter som uansett ville fått lån.
Da blir tilleggseffekten begrenset.
Offentlig finansiering har også en kostnad
Resultatene er ikke et entydig argument for at staten bør overta finansieringen av små og mellomstore bedrifter.
Fem av de seks beregningene av offentlige långiveres effekt på sysselsetting kom fra Brasil. Den siste kom fra Spania. Forskerne understreker derfor at resultatet ikke uten videre kan overføres til alle land.
Offentlige banker og låneordninger kan være utsatt for politisk styring, svak risikovurdering og ineffektiv ressursbruk. Dersom lån gis på bakgrunn av politiske forbindelser eller geografiske hensyn fremfor økonomisk bærekraft, kan kapitalen bindes opp i ulønnsomme virksomheter.
Studien inneholder heller ikke tilstrekkelige opplysninger om mislighold og tap. Forskerne kan derfor ikke fastslå om den høyere sysselsettingsvirkningen fra offentlige lån også ble ledsaget av større utlånstap.
Det er en vesentlig begrensning. En ordning kan skape flere arbeidsplasser på kort sikt, men likevel være samfunnsøkonomisk kostbar dersom en uforholdsmessig stor andel av lånene aldri blir tilbakebetalt.
Konkurranse kan gi bedre bedriftsfinansiering
Studien peker på flere alternativer til direkte offentlig långivning. Myndighetene kan styrke infrastrukturen rundt kredittmarkedet, blant annet gjennom bedre kredittregistre og ordninger for registrering av sikkerhet.
Større konkurranse mellom bankene kan også gjøre finansinstitusjonene mer villige til å utvikle nye metoder for å vurdere småbedrifter. Digitale regnskapssystemer, kontantstrømdata og alternative former for kredittvurdering kan redusere bankenes informasjonsproblem og gjøre det lettere å identifisere solide bedrifter som mangler tradisjonell sikkerhet.
Offentlige garantiordninger kan redusere risikoen for private banker, men analysen fant ikke noen tydelig forskjell i sysselsettingseffekten mellom lån med og uten garantier. En statlig garanti er derfor ingen automatisk garanti for at finansieringen når de riktige bedriftene.
Utformingen av ordningen er avgjørende. Dersom banken får risikoen dekket uten tydelige krav til at lånet skal gi reell tilleggseffekt, kan staten ende med å subsidiere finansiering som markedet ville gitt uansett.