Glenn Agung Hole, Førsteamanuensis Universitetet Sørøst-Norge, skriver i en kommentar om viktigheten av at små og mellomstore bedrifter benytter seg av ukrainsk kompetanse.
Kommentar: Ytringene står for skribentens regning.
Foto: USN
Under Arendalsuka diskuterte vi om Ukraina kan bli Europas største businessmulighet. Men størrelsen på markedet er ikke det avgjørende spørsmålet. Det avgjørende er om Norge klarer å gjøre muligheten tilgjengelig for ryggraden i norsk næringsliv – SMB-ene. Samtidig finnes det allerede ukrainere i Norge med kompetanse, erfaring og nettverk som kan bli viktige brobyggere mellom norsk og ukrainsk næringsliv.
Under Arendalsuka innledet jeg paneldebatten «Ukraina: Europas største businessmulighet?», arrangert av SMB Norge og Ukrainian Business Club Norway. Debatten tok utgangspunkt i mulighetene som ligger foran norsk næringsliv, men også i et langt vanskeligere spørsmål: Er Norge egentlig rigget for at norske SMB-er skal kunne ta del i dem?
Det er lett å omtale Ukraina som en enorm fremtidig businessmulighet. Behovet for investeringer og gjenoppbygging vil være betydelig, og norske SMB-er har relevant kompetanse og løsninger innen områder Ukraina vil ha behov for i mange år fremover.
Men det var også utgangspunktet for mitt innlegg i Arendal: Et stort behov skaper ikke automatisk en økonomisk mulighet. Muligheten oppstår først når bedriftene faktisk har kapasitet til å gripe den.
Det skillet er viktig. Vi kan identifisere et marked med enorme investeringsbehov, men dersom norske SMB-er mangler tilgang til markedet, lokale samarbeidspartnere, finansiering, risikoavlastning og nødvendige nettverk, forblir mye av potensialet nettopp det – et potensial.
Dette blir særlig viktig når vi ser på strukturen i norsk næringsliv. Over 99 prosent av norske virksomheter er SMB-er. De er ryggraden i norsk næringsliv og representerer en betydelig bredde av entreprenørskap, innovasjon, fagkompetanse og spesialiserte løsninger.
Skal Norge ha ambisjoner om å bli en langsiktig økonomisk partner for Ukraina, kan vi derfor ikke bare diskutere hva de største norske aktørene kan bidra med. Vi må også spørre hvordan SMB-ene skal få reell mulighet til å delta.
Fra norsk løsning til ukrainsk marked
Det er nettopp i overgangen fra en god løsning til faktisk markedsadgang at utfordringen oppstår.
En norsk SMB kan sitte med teknologi eller kompetanse Ukraina trenger, men likevel ha begrensede forutsetninger for å etablere seg i markedet. Bedriften kan mangle kunnskap om hvilke aktører den bør samarbeide med, hvordan markedet fungerer og hvordan den skal navigere mellom kommersielle, finansielle og institusjonelle forhold.
For en SMB kan avstanden mellom å ha en god løsning og å få den ut i markedet derfor være betydelig.
Det er enkelt å si at norske bedrifter må være mer offensive. Men internasjonalisering handler ikke bare om vilje. Det handler også om kapasitet og om hvilke strukturer som finnes rundt bedriften.
Dette var etter min vurdering et av de viktigste underliggende spørsmålene i Arendalsuka-debatten. Dersom vi ønsker at norske SMB-er skal være med når morgendagens Ukraina bygges, må vi være like opptatt av hvordan de kommer inn i markedet som av hvilke løsninger de kan levere.
Og her finnes det en dimensjon som etter min mening har fått for liten oppmerksomhet.
En del av løsningen kan allerede være i Norge.
Kompetansen som har kommet til Norge
Tidligere i sommer skrev jeg i DinBedrift om behovet for å gå fra å betrakte ukrainere primært som flyktninger til også å se dem som potensielle verdiskapere.
Norge har naturlig nok brukt betydelige ressurser på integrering. Vi er opptatt av norskopplæring, arbeid og deltakelse i samfunnet. Dette er både nødvendig og riktig.
Men perspektivet blir for snevert dersom spørsmålet først og fremst er hvordan ukrainere raskest mulig kan tilpasses et allerede eksisterende norsk arbeidsmarked.
Vi bør også spørre hvilken kompetanse som faktisk har kommet til Norge.
Blant ukrainere i Norge finnes mennesker med erfaring fra entreprenørskap, næringsliv, ledelse, teknologi og en rekke fagområder. Mange kjenner fortsatt ukrainske virksomheter og markeder, forstår språket og forretningskulturen og har profesjonelle relasjoner i hjemlandet.
Flyktningstatus sier svært lite om hvilken kompetanse et menneske har.
Det er et viktig poeng, fordi vi ellers risikerer å betrakte mennesker først og fremst ut fra hvorfor de kom til Norge, fremfor hva de faktisk kan bidra med.
Når vi samtidig diskuterer hvordan norske SMB-er skal få tilgang til Ukraina, blir denne kompetansen særlig interessant.
For det oppstår en ganske åpenbar kobling.
Ukrainere i Norge kan ha betydelig kompetanse, markedskunnskap og sterke relasjoner til Ukraina, men mangle tilgang til norske næringslivsnettverk og markeder. Norske SMB-er kan på sin side ha kompetansen og løsningene Ukraina trenger, men mangle markedskunnskap, nettverk og de riktige inngangene i Ukraina.
Sett hver for seg er dette to utfordringer.
Sett i sammenheng kan de bidra til å løse hverandre.
Vi må bli bedre til å koble det vi allerede har
Dette bringer meg til det jeg mener er en grunnleggende utfordring i den norske diskusjonen.
Norges problem er ikke nødvendigvis at vi mangler kompetanse, kapital eller gode løsninger. Problemet er at vi ikke alltid er gode nok til å koble dem.
Vi diskuterer integrering av ukrainere i én sammenheng, utviklingen av norske SMB-er i en annen, internasjonalisering i en tredje og gjenoppbyggingen av Ukraina i en fjerde.
Men disse spørsmålene henger sammen.
Dersom ukrainere med relevant erfaring og nettverk kobles med norske SMB-er som ønsker å utvikle virksomhet i Ukraina, kan vi skape verdi begge veier.
For den norske SMB-en kan en slik relasjon bidra til bedre markedsforståelse og tilgang til relevante virksomheter og fagmiljøer i Ukraina. For ukrainere i Norge kan den samme koblingen åpne norske næringslivsnettverk og gi bedre muligheter til å bruke kompetansen og erfaringen de allerede har.
Dette bør ikke forstås som at ukrainere skal brukes som en snarvei for norsk næringsliv inn i et nytt marked. Poenget er et annet: Mange besitter allerede kompetanse og relasjoner som har økonomisk og faglig verdi. Når denne kompetansen kobles med norske SMB-er på en systematisk og gjensidig måte, kan integrering og internasjonalisering forsterke hverandre.
Da går vi fra å se integrering og næringsutvikling som separate prosesser til å forstå hvordan de kan understøtte hverandre.
Fra tilfeldige møter til langsiktige relasjoner
I dag vil mange slike koblinger oppstå tilfeldig. En norsk bedriftsleder møter en ukrainsk gründer, noen kjenner noen i Kyiv eller Lviv, og derfra utvikles kanskje et samarbeid.
Det er bra når det skjer, men det er ikke en strategi.
Skal norske SMB-er få en reell posisjon i Ukraina, må vi bli bedre til å utvikle arenaer hvor relevante norske og ukrainske miljøer faktisk finner hverandre. Rundt disse relasjonene må det være mulig å koble på kapital, kompetanse og de virkemidlene som gjør at et godt møte kan utvikles til et faktisk samarbeid.
Det handler dermed mindre om å etablere stadig nye enkeltstående initiativer og mer om å få eksisterende aktører til å trekke i samme retning.
Vi har allerede SMB-er med relevante løsninger. Vi har finansielle miljøer og et offentlig virkemiddelapparat. Vi har akademiske og teknologiske fagmiljøer. Og vi har ukrainere i Norge med kompetanse, erfaring og relasjoner til hjemlandet.
Utfordringen er å skape bedre forbindelser mellom disse miljøene.
Det er denne koblingsevnen som etter min mening bør stå langt mer sentralt i den norske Ukraina-strategien.
Gjenoppbyggingen begynner ikke den dagen krigen slutter
En annen viktig erkjennelse fra diskusjonen under Arendalsuka er at vi ikke kan betrakte gjenoppbyggingen av Ukraina som et prosjekt som starter på en bestemt dato etter krigen.
Økonomiske relasjoner fungerer ikke slik.
Tilliten som senere gjør et kommersielt samarbeid mulig, bygges over tid. Det samme gjelder kunnskap om markedet, forståelse av lokale behov og relasjoner mellom virksomheter og mennesker.
Partnerskapene som vil være viktige når investeringene øker, etableres i mange tilfeller lenge før den store kontrakten kommer.
Det betyr at norske SMB-er som ønsker å være relevante i Ukraina på lengre sikt, må begynne å bygge relasjoner nå.
Det handler ikke om å spekulere i krig eller gjenoppbygging. Det handler om å forstå at langsiktige økonomiske partnerskap ikke kan etableres over natten.
Her kan ukrainere i Norge få en viktig rolle som brobyggere. Ikke fordi alle ukrainere skal kobles til norsk næringsliv eller forventes å bidra til gjenoppbyggingen, men fordi de som ønsker det og har relevant kompetanse kan representere en verdifull forbindelse mellom to økonomier som i årene fremover vil få stadig tettere relasjoner.
SMB-ene blir den virkelige testen
For meg fører dette tilbake til hovedspørsmålet fra Arendalsuka.
Er Ukraina Europas største businessmulighet?
Potensielt, ja.
Men for norsk næringsliv er det et annet spørsmål som er viktigere: Klarer vi å gjøre muligheten tilgjengelig for SMB-ene?
Når over 99 prosent av norske virksomheter er SMB-er, kan vi ikke utvikle en strategi for norsk deltakelse i Ukraina som i praksis forutsetter en kapasitet bare de største aktørene besitter.
Den virkelige testen er derfor om en norsk SMB med en relevant løsning faktisk kan bevege seg fra kompetanse til marked. Det krever at bedriften finner de riktige partnerne, får tilgang til nødvendig kapital og risikoavlastning og klarer å bygge relasjonene som gjør langsiktig samarbeid mulig.
Hvis vi ikke klarer dette, betyr det ikke nødvendigvis at Norge mangler gode bedrifter.
Det kan bety at systemet rundt dem ikke er godt nok til å koble norske løsninger med ukrainske behov.
Og det er nettopp derfor ukrainere i Norge bør bli en tydeligere del av denne diskusjonen.
Fra fire diskusjoner til én strategi
I Norge har vi i stor grad behandlet integrering, entreprenørskap, SMB-politikk og Ukrainas gjenoppbygging som separate diskusjoner.
Jeg mener vi bør begynne å se dem i sammenheng.
Det betyr ikke at alt skal samles i ett program eller én offentlig ordning. Det betyr at vi må forstå sammenhengen mellom kompetansen som allerede finnes i Norge og de økonomiske relasjonene vi ønsker å utvikle med Ukraina.
For ukrainere i Norge kan dette gi bedre muligheter til å bruke kompetansen, erfaringen og nettverkene de bringer med seg. For norske SMB-er kan det gi tilgang til kunnskap og relasjoner som reduserer terskelen inn i et krevende marked. For Ukraina kan det bidra til langsiktige partnerskap med norske virksomheter som har teknologi og kompetanse landet trenger.
Da endrer også perspektivet på norsk støtte til Ukraina seg.
Det handler fortsatt om solidaritet og støtte til et land som forsvarer seg mot russisk aggresjon. Men parallelt bør vi bygge langsiktige økonomiske forbindelser som kan stå seg også etter krigen.
Det handler ikke bare om hva Norge kan gjøre for Ukraina, men om hva norske og ukrainske miljøer over tid kan bygge sammen.
Det er kanskje den viktigste refleksjonen jeg tar med meg fra Arendalsuka.
Vi har norske SMB-er med kompetanse og løsninger Ukraina trenger. Vi har ukrainere i Norge med erfaring, markedskunnskap og nettverk. Vi har kapitalmiljøer, akademia og et virkemiddelapparat som kan bidra.
Mange av byggesteinene finnes allerede.
Utfordringen er å koble dem.
Klarer vi det, kan vi både gi ryggraden i norsk næringsliv en reell mulighet til å delta og samtidig gi ukrainere i Norge bedre muligheter til å bruke kompetansen de bringer med seg.
Da blir dette større enn spørsmålet om hvem som får kontrakter i gjenoppbyggingen.
Det handler om å bygge langsiktige økonomiske relasjoner mellom Norge og Ukraina, mobilisere kompetansen som allerede finnes i begge land og gjøre både norske SMB-er og ukrainere i Norge til aktive bidragsytere.
Den virkelige muligheten ligger derfor ikke bare i størrelsen på Ukrainas fremtidige behov. Den ligger i vår evne til å koble norsk og ukrainsk kompetanse – og sammen bidra til å bygge morgendagens Ukraina.